Noen band får aldri helt den oppmerksomhet som de har fortjent, ofte er årsaken at de var på feil sted til feil tid, eller at de ikke maktet å skape den ene hitsingelen som gjerne må til for å oppnå det definitive gjennombrudd. Liverpoolkvartetten Echo And The Bunnymen hadde i utgangspunktet alle forutsetninger for å nå langt, en klar musikalsk visjon, sterke låter, et bevisst image, og ikke minst en karismatisk frontfigur i Ian McCulloch. De var dessuten så visst til stede på rett sted til rett tid, men de maktet aldri å oppnå den forløsende hitsingelen. Nå er det ikke slik at bandets ettermæle lider noen overdreven nød, gode kritikker, brukbare salgstall, og respekt har de hatt med seg hele tiden; men de befinner seg på en måte i det litt traurige, anonyme mellomsjiktet mellom de virkelig kredible kultbandene og de bandene som regnes som store og viktige. Hvilket er synd, skam, og blodig urettferdig.

"Crocodiles" er bandets debutalbum og fremviser deres distinkte sound bestående av britisk postpunk, ekko av amerikansk rock anno det sene 60-tall, samt en dæsj egenart som kun er Echo And The Bunnymen og ingen andre. Det er lett å høre elementer av både The Doors, Joy Division og Television i bandets musikk, men som helhet har Echo And The Bunnymen alltid fremstått lett gjenkjennelige og med egenart. McCullochs karakteristiske, svakt hulkende stemme er det mest åpenbare særtrekket; men det er noe med bandets nakne, luftige gitarbilde som skaper en følelse av et nesten akustisk sound. Og nettopp det soundet fremstår ganske unikt for sin generasjon av britiske band.

Bandets hang til 60-tallet kommer tydeligst frem i myke, harmoniske "Stars And Stars", og ikke minst gjennom den lekne og uhøytidelige "Villiers Terrace". På sistnevnte kommer også David Balfes' bidrag på keyboards best til syne; han bidrar ellers albumet gjennom med diskrete, smakfulle keyboards som er med på å krydre og skape et rikere lydbilde enn hva gitar, bass og trommer alene kan gjøre. Tittelkuttet fremviser bandet i et mer temposterkt, punkinspirert hjørne - kjappe riff og hesblesende vokal med sansen for pop intakt. Albumets høydepunkter for de flestes del vil likevel sikkert finnes i gyngende og refrengsterke "Rescue" (som ikke ble belønnet med mer enn en stusselig 62. plass på de britiske singlelistene) samt magiske, stemningsfulle "Pictures On My Wall".

Det mest slående med "Crocodiles" er hvor mye av albumet som kan høres igjen hos britiske indieband gjennom så og si hele 80-tallet. Det forteller muligens noe om at de typiske gitarbaserte bandene ikke egentlig fant på så mye spennende i løpet av 80-tallet, men det forteller kanskje også at Echo And The Bunnymen muligens var ett par år for tidlig ute med sine beste album. Uansett så står "Crocodiles" seg som et alldeles fortreffelig debutalbum og bør være en selvfølgelig investering for enhver som mener å noen interesse for britisk indierock.

Echo And The Bunnymens fem første album ble alle relansert høsten 2003, og samtlige er utstyrt med ett raust antall bonusspor. De fire livesporene som er med her utgjorde originalt ep'en "Shine So Hard" (1981) og er selvsagt fin-fine å ta med seg; men det musikalske høydepunktet kommer i form av "Do It Clean". Denne var originalt en b-side på singelen "The Puppet" (som var en selvstendig single utgitt etter "Crocodiles" og ikke inkludert på neste studioalbum (og merkelig nok er ikke "The Puppet" inkludert blant bonussporene her)), noe som må karakteriseres som total kortslutning så lenge det er en av de mest umiddelbart fengende låter bandet noensinne har skrevet. Den ble senere inkludert som en del av albumet på re-utgivelser, og har også fått sin rettmessige plass på samlealbumet "Songs To Learn & Sing" (1985). Du skal ikke se bort fra at nettopp "Do It Clean" var den singelen bandet trengte.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.