Det har blitt sagt tidligere men kan gjerne hamres inn nok en gang: Med "Astronaut" (2004) begikk Duran Durans klassiske kvintett et kunstnerisk såvel som kommersielt vellykket comeback. Siden da har Andy Taylor (igjen) røket uklar med de øvrige og forlatt bandet. Fraværet av den tredje Taylor er neppe hovedårsaken til den noe mindre interesse som "Red Carpet Massacre" er møtt med, dog kan det virke som Duran Duran sjelden er helt seg selv uten alle fem tilstede.

På "Red Carpet Massacre" har Duran Duran gjort seg kompiser av noen riktig tidsrelevante navn, og med deres hjelp skapt et album hvis sound og produksjon fremstår som veldig nå. Var det ikke for Le Bons vokal og den mykpornografiske estetikken, kunne halve "Red Carpet Massacre" vært noen helt andre. Nesten. For kjenner man bandet kjenner man dem selvsagt igjen også når Timbaland eller Timberlake tar førersetet. Det er likevel ikke til å komme forbi følelsen av at Duran Duran denne gang gir bort litt for mye kontroll, til den grad at de i noen kutt nesten utsletter seg selv. "Nite-Runner", "Skin Diver" og "Tempted" er vel så mye Timbaland / Timberlake som Duran Duran, og det kan tenkes at det noe skuffende salget skyldes at deler av de potensielle kjøpere blant den eldre garde føler seg fremmedgjorte. Andy Taylor er nok en av disse, da hans ønske var mer gitar og mindre elektro.

Nuvel. Dette innebærer på ingen måte at Duran Duran har skjemt seg ut eller lappet sammen et dårlig album. For her er gode kutt i fleng, pent sydd sammen gjennom en slags tråd / et konsept (som dog er vanskelig å gripe da tekstene er det sedvanlige nonsens). "The Valley" er i så måte en overbevisende intro, kanskje det kutt som sett under ett best klarer å samle det erketypiske Duran Duran med det miljø "Red Carpet Massacre" er skapt i. Tittelkuttets skramlende futurismerock er grei skuring og strategisk plassert før Timberlakes to hovedinnspill, "Nite-Runner" og "Falling Down", tar stand. Begge blant albumets mest sentale, og begge beviser for at Duran Duran kan jobbe med og mot yngre krefter med gode og vidt forskjellige utfall. For der "Falling Down" er en heller konservativ 'ballade' i kjent farvann for band og fans, er "Nite-Runner" strøken dancepop i Timberlakes ånd. "Falling Down" pluss "Box Full O' Honey" holder for øvrig hånd, som to melodiøse og ettertenksomme før festen ruller videre.

Om "Nite-Runner", hvor Timbaland smetter inn vokal, ser Duran Duran dels vike plass for sine medhjelpere; er kuppet komplett på "Skin Divers". Den skal være særs godt bevandret i Duran Duran, den som umiddelbart oppfatter at "Skin Divers" tilhører bandet. Helt og fullt ut Timbalands tak, uten at det virker negativt enn så lenge "Skin Divers" er groovy, sexy og blant albumets høydepunkter. "Tempted", andresingle, følger solid opp, før den relativt raffe instrumentalen "Tricked Out" knytter et naturlig bindeledd mot heftige "Zoom In". Etter "Zoom In" blir det nachspiel og mer sedat, hvorav "She's Too Much" er ganske fin pop og "Last Man Standing" er vidunderlig melankoli ikke helt uten vink mot "The Chauffeur".

Med unntak for den kommunegrå og baktunge "Dirty Great Monsters", er det få spor av kjedsomhet på "Red Carpet Massacre". Le Bon / Rhodes / Taylor / Taylor kan sine saker, noe hjelpende og til tider overivrige hender ikke klarer å forkludre. Den skepsis man eventuelt måtte ha mot enkelte av disse medhjelperne, svinner raskt hen etter noen runder med "Red Carpet Massacre". For selv om Duran Duran aldri slutter å komme opp med overbevisende poplåter, er de nok avhengige av den input unge navn kan gi for å opprettholde Duran Duran som det tidsriktige band de gjerne vil være. Lik dem eller ei, men vær klar over at ingen av deres samtidige konkurrenter fra 80-tallet er i nærheten av den samme vilje og evne som Duran Duran fortsatt besitter.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.