For meg har det alltid stått som en liten gåte hva som egentlig skjedde med Duran Duran i løpet av 1985. Etter "Seven And The Ragged Tiger" (83) og den påfølgende verdensturnéen fremstod bandet ved inngangen til 1985 som giganter på den internasjonale popscenen. De befant seg i en posisjon svært få band er forunt å oppleve, men snublet etter min mening da de stod på høyden av sin popularitet. 1985 burde vært det året da Duran Duran samlet trådene og tok utfordringen med å vokse fra nivået som glamorøse popstjerner til klassen for de virkelig relevante bandene. Så skjedde som kjent ikke.

Istedet ble 1985 delvis et hvileår for Duran Duran - tittelsporet til James Bonds "A View To A Kill" holdt dog navnet Duran Duran aktuelt gjennom sommeren - hvor de splittet i to og viet tiden til sideprosjekter. Le Bon, Rhodes og Roger Taylor laget albumet "So Red The Rose" under navnet Arcadia mens John og Andy Taylor slo seg sammen med Robert Palmer og Tony Thompson i det atskillig mer rockete Power Station. Summen av disse to grupperingene kunne langt fra oppveie savnet etter et nytt Duran Duran-album. Da "Notorious" endelig dukket opp høsten 1986 hadde Roger Taylor trukket seg tilbake til stille familieliv og Andy Taylor revet høl i jeans'en i et tafatt forsøk på å bli hårete gitarhelt i USA.

Tre år etter forrige studioalbum - hvilket er en tilnærmet uendelighet i popbransjen - erfarte trioen Duran Duran at tiden, motene og publikum hadde endret seg. Fra å være helt i front av motebildet var nå Duran Duran å anse som halvgamle og akterutseilte. Selv om "Notorious" på ingen måte floppet fullstendig, var det liten tvil om at Duran Durans tid i realiteten var ute. Det innebærer ikke automatisk at "Notorious" er et svakt album, men det hviler likevel noe halvhjertet og litt oppgitt over albumet som helhet. Det spruter ikke direkte av "Notorious", på samme måte som det bleke coverbildet ikke er egnet til å skape noen form for entusiasme.

Platens beste spor er ikke overraskende det innledende tittelkuttet, et friskt, funky og forførende dansbart spor med et overlegent og selvsikkert refreng. Som single gikk "Notorious" helt til 2. plass i USA (nummer 7. i England) og tilhører utvilsomt Duran Durans fem-seks beste singler noensinne. Funky bass og gitarer samt blåsere utgjør sentrale deler av tittelsporet, som det gjør på store deler av albumet. Ingen av de andre sporene kommer imidlertid i nærheten av tittelsporets umiddelbarhet, og jevnt over så fremstår mye av materialet litt stivt og påtatt funky - noe som ikke så rent sjelden blir resultatet når hvite gutter insisterer på å tilnærme seg svart musikk. Når det er sagt så skrur Nile Rodgers høyst velprodusert lyd, albumet fremstår stort sett behagelig klart og luftig.

Ytterligere to singler ble hentet fra albumet, "Skin Trade" og "Meet El Presidente", som begge ble bare mindre hits og markerte bandets laveste singleplasseringer noensinne i både England og USA. "Skin Trade" er så absolutt en fin låt, midttempo funkpop med fine detaljer og en Le Bon som klynker noe tilnærmet Prince. Som single blir den dog altfor anonym og trenger for mange runder før dens kvaliteter skinner gjennom. "Meet El Presidente" er bygget på omtrentlig samme lest som tittelsporet, men blir bare en blek skygge av denne. De tre første sporene er albumets store beholdning, hvilket vil si at "American Science" i tillegg til de to første singlene er å regne som Duran Duran av topp kvalitet. "American Science" er elegant, sval pop med en døsig stemning og full av fine, nynnevennlige knagger.

Fra spor fire og utover blir det mer variabel kvalitet, rockete "Hold Me" er grei nok mens titler som "So Misled" og "Proposition" er flere varianter over formelen funky, hvit pop. Felles for alle disse tre er fraværet av sterke nok refrenger - en ikke helt uvesentlig bestanddel i vellykket popmusikk. Albumets svakeste øyeblikk er imidlertid de roligere kuttene, "A Matter Of Feeling" og "Winter Marches On". Duran Duran har en rekke ganger bevist at de kan å lage stemningsfulle låter, men her svikter de ganske kraftig. Førstnevnte er en anonym låt belemret med et arrangement som sirkler farlig nært dansebandsjangeren, "Winter Marches On" er noe bedre men altfor selvhøytidelig og pompøs, noe som gjør at den passer dårlig inn med resten av albumet og faktisk ville føltes mye mer naturlig på et Depeche Mode-album. Rytmiske, smått oppfinnsomme "Vertigo (Do The Demolition)" er derfor beste kutt på andre halvdel av "Notorious". Tøff lyd, solid refreng og snedige detaljer gjør i mine ører "Vertigo (Do The Demolition)" til et opplagt singlevalg. De som bestemte var tydeligvis ikke enige i det.

Mye av fargene, gleden og moroa ved Duran Duran forsvant for min del med "Notorious". Albumet utstråler i liten grad genuin, fargesprakende popglede slik Duran Duran gjorde på sine første album. "Notorious" blir totalt for grå og anonym, trivelig nok å lytte gjennom men uten evne til virkelig å begeistre. Tre-fire gode spor gjør likevel platen verdt en investering for alle som bryr seg med Duran Duran, men sørg først for å ha bandets tre første album i hylla.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.