"Astronaut" har ikke avstedkommet mer enn lunken og tildels negativ kritikk fra norske musikkskribenter, hvilket er like forutsigbart som det alltid har vært. Duran Duran har aldri vært kritikerfavoritter, verken her hjemme eller i andre land. Duran Duran er et band som aldri kan bli kritikerfavoritter, ikke så lenge image, målgruppe, selvbevisst arroganse, glorete videoer og lydbildet i sum fremstår som en hån mot hva svært mange av de samme skribentene fremholder som rettesnor og mal for akseptabel popmusikk. Nå, godt og vel 25 år etter bandets første, forsiktige skritt, er det selvsagt altfor sent å reparere forholdet mellom band og skribenter - noe som betyr at dagspressens distanserte vurdering av "Astronaut" ikke bør tillegges altfor stor vekt.

Som de fleste vil ha fått med seg er "Astronaut" det første studioalbumet med den klassiske besetningen siden "Seven And The Ragged Tiger" i 1983, noe som gjør det naturlig å spenne forventningene i retning av Duran Durans tre første album mer enn i retning av de albumene som kom fra og med "Notorious" (1986) og til og med "Pop Trash" (2000). En høyprofilert gjenforening forplikter å skape annet enn tomme fakter og falmet storhet, og Duran Duran klarer langt på vei å få "Astronaut" til å føles som et relevant album også for andre enn innbarkede fans.

"Astronaut" forener elementer av klassisk Duran Duran med et oppdatert og nogenlunde tidsriktig sound, nogenlunde fordi "Astronaut" ikke - selv om det muligens er hensikten - tangerer dagens moteretninger fullt ut. For selv med en lett og luftig produksjon med tikkende og dansevennlig rytmikk samt korrekte, boblende, blippende detaljer i overveiende elektroniske omgivelser, så blir det aldri helt... tja... Bertine Zetlitz. Mer enn som et hypermoderne album av i dag lyder heller "Astronaut" som et delvis hypermoderne album anno cirka 1998. For noen er det sikkert et fint argument for at Duran Duran fortsatt ligger håpløst på etterskudd i sitt forsett om å holde tritt med trender, men i det minste umuliggjør "Astronaut" oppgitte sukk over at det lyder oh so 80's.

Den musikalske forbindelsen til det gamle Duran Duran opprettholdes først og fremst gjennom Andy Taylors plukkende gitar og John Taylors alltid markante bass, foruten Simon Le Bons vokal selvsagt. Mye av ansvaret for det oppdaterte soundet hviler derfor på Nick Rhodes keyboards og Roger Taylors tromming. Sistnevntes rolle er den kanskje viktigste for at "Astronaut" føles såvidt friskt og ungdommelig som det gjør - lett, ledig og behagelig rytmikk preger i det hele tatt albumet i stor grad. Totalt sett utstråler "Astronaut" en lys, sommerlig stemning fri for mørke skygger eller overdrevne ambisjoner om å lage annet enn levedyktig popmusikk blott til lyst. Hvilket er en ambisjon god som noen annen.

Sett under ett er "Astronaut" et album bestående av en rekke sterke enkeltspor, dog er det - foruten den ypperlige førstesingelen "(Reach Up For The) Sunrise" - vanskelig å høre åpenlyse hitkandidater blant materialet. De fleste sporene vokser frem etter et par runder og fremviser kvaliteter i arrangementer, refrenger og vers - men mangler nok den overtydelige, kommersielle twisten som kreves for at dagens unge popgenerasjon skal gå i kne. For gamle venner som er familiære med Duran Duran er det imidlertid en rekke potensielle vinnere å plukke blant albumets tolv spor.

Første halvdel av "Astronaut" innehar de fleste av albumets raske, mest pop'ete kutt, mens det fra "Finest Hour" og utover avløses av roligere, pent melankolske popballader. Umiddelbart er det derfor første halvdel som griper best, men nøyere kjennskap med de siste sporene bringer flere meget fine låter frem i dagen. Duvende "Finest Hour" og svale "Chains" tilhører albumets aller beste spor, derimot er "One Of Those Days" platens mest mislykkede utspill. På "One Of Those Days" høres Duran Duran av alle ting ut som et sutrete britpop band av aller verste skuff, noe som det er en udelt lidelse å overvære.

"(Reach Up For The) Sunrise" er allerede nevnt, albumets klart mest umiddelbare øyeblikk og også det sporet som i størst grad vekker minner fra bandets glanstid. De fire-fem påfølgende sporene har dog ingen grunn til tusle i skammekroken etter "(Reach Up For The) Sunrise", de er alle underholdende, fengende poplåter som dessuten viser innbyrdes variasjon og ulike personligheter. "Want You More!" er rask og rastløs med driv og futuristiske synth'er, en - i Duran Durans univers - tøff rakker av en låt. "Bedroom Toys" er Duran Duran i funkstemning, en døsig caféflipp av den typen arkitektstudenter vipper foten til når de leser Lørdagsmagasinet. Sort of D'Sound, den får deg enten til å smile og nynne eller gjespe - meg får den til å smile og nynne. Tittelkuttet parrer akustiske gitarer med spacetrip og heftig refreng, helt klart et av albumets beste spor ved siden av de som allerede er trukket frem. "What Happens Tomorrow" har i likhet med "One Of Those Days" et skjevt blikk til britpop, men kommer langt bedre ut med sitt seige groove og allsangvennlige refreng. Føyer vi "Nice" og "Taste The Summer" - med smittende DooBeDoo-refreng - til som mer enn godkjente poprockere, så sitter vi tilbake med en notatblokk som forteller at "Astronaut" inneholder gledelig mange gode spor.

Med et godt - men ikke ukritisk - forhold til Duran Durans utgivelser, er det ikke vanskelig å fastslå at "Astronaut" har blitt et overraskende vellykket album. Flere har allerede konkludert med at "Astronaut" er Duran Durans beste siden "Notorious", i mine ører er dette et langt bedre album enn det noe livstrøtte og desillusjonerte "Notorious". Delte meninger om albumets kvaliteter vil det sikkert være også hos de mest dedikerte tilhengerne, men det er vanskelig å forstå at noen kunne håpe på noe mer enn det "Astronaut" har under hjelmen. Med "Astronaut" er Duran Duran tilbake med stil, langt mer stil enn hva man kunne forvente.

Houston, we don't have a problem - tommel opp.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.