Doll By Doll er blant de forholdsvis mange band som ble gjenstand for gode ord og klemmer fra samtidens synsere, og som med tidens gang er skviset til heller obskur status. Musikkblekka Puls var trolig landets største promotør av Doll By Doll, uten at det - i likhet med det fleste andre kanter av verden - hjalp bandet til de store salgstall her hjemme.

Dagens kunnskap om bandet og deres i alt fire album er ganske mager, selv tilhengere av Jackie Levens solokarriere er i mange tilfeller ikke i besittelse av Doll By Dolls katalog. En ikke uviktig årsak til dette skyldes at bandets plater har vært ute av trykk i en mannsalder eller to; noe ett av menneskets aller snilleste venner - Rhino - endelig gjør noe med i 2007. Batchen på fire album er av Rhino gitt behandling i den noe lavere budsjettklasse, hvilket vil si at lyden kunne vært bedre, bonuskuttene er i fåtall og booklet'en er noe beskjeden i antall sider (dog så absolutt god). Det sentrale og viktige er imidlertid at de originale albumene igjen kan finnes i butikk.

"Remember" er Doll By Dolls albumdebut, og føles som en naturlig start for en som aldri har gjort nærmere bekjentskap med bandet. Hva som slår allerede ved første kutt, den drivende "Butcher Boy" i tilnærmet boogie-trav over støvete highway, er hvor utpreget amerikanske Doll By Doll lyder. Den rock dyppet i små drag av soul og folk som "Remember" favner, har ikke allverdens fellestrekk med hva de fleste andre på den britiske postpunk-scenen bedrev. New Wave og antydninger til pubrock ("Lose Myself") skinner gjennom, men i all hovedsak bedriver Doll By Doll sjelfull, tidløs - noen vil kanskje si 'konservativ' - rock gjennom de syv sporene albumet utgjør.

Materialet er ikke, med mulig unntak for mektige "The Palace Of Love" (for øvrig deres første single), direkte umiddelbart; men med hele seks av de syv i spenn fra fem til drøye syv minutter i lengde, skaper Doll By Doll ganske ambisiøse, sammensatte og innholdsrike låter. De lykkes ikke som i blinkskuddet "More Than Human" hver gang, men i de øyeblikk låtene ikke helt sitter bærer Jackie Levens fyldige - få som har hørt mannen kan nekte for hans kapasitet som vokalist - stemme byrden slik at interessen ikke går tapt.

Flere vil være av den formening at "Gypsy Blood", også det fra 1979, er et bedre og derfor riktigere album å innlede med. Noen ganger føles det alikevel korrekt å først ta fatt på forretten og spare desserten til sist. For selv om "Remember" ikke rager helt til skyene, har det en nerve og et løfte som skaper forventninger til den fortsettelse de tre påfølgende album innebærer.