Da Vince Clarke forlot Depeche Mode etter debutalbumet "Speak And Spell" (1981), var det mange som antok at bandets dager var talte. I ettertid virker en slik antagelse ganske pussig, og det selv om det forholdt seg slik at Clarke på den tiden fremstod som bandets viktigste låtsmed. Det er pussig fordi Depeche Mode på det tidspunktet var et såvidt ungt band med kun ett album bak seg, og uavhengig av talent var det bare i begrenset grad Clarke hadde rukket å demonstrere sine evner. Store deler av musikkpressen fraskrev imidlertid de tre gjenværende medlemmene de fleste sjanser for fornyet liv, noe Depeche Mode motbeviste allerede på første album uten Clarke.

Som trio - Alan Wilder befant seg i kulissene, men deltok ikke på innspillingen av "A Broken Frame" - tok ikke Depeche Mode noen drastiske skritt fra formelen som fungerte på "Speak And Spell". "A Broken Frame" er nok likevel en noe mer variert og en anelse mørkere utgivelse enn debutalbumet. Til tross for det preges det musikalske først og fremst av genuint naiv synthpop hvor rytmene klikker og tikker, melodiene farges av blip og blop, spartansk, primitivt men uimotståelig melodiøst. "A Broken Frame" representerer den rene, ubesudlede synthpop'en som alle med forkjærlighet for sjangeren elsker; for alle som forakter sjangeren bekrefter derimot "A Broken Frame" alle fordommer. For "dem trykker jo bare på knapper...". Jada.

Førstesingelen "See You" bragte vinteren 1982 bandet all den selvsikkerhet de trengte ved å gå helt til 6. plass på den britiske singlelisten. Det var bandets høyeste plassering så langt, og suksessen men ikke minst låtens kvaliteter signaliserte at Clarke ikke hadde tatt med seg samtlige av Depeche Modes kvalifikasjoner ved sin avgang. Martin L. Gore tok ansvar, blomstret og avslørte som komponist av samtlige spor på "A Broken Frame" at Depeche Mode hadde nok en popsnekker av klasse i sine rekker. "See You" er klassisk, rørende pop med ung, vemodig kjærlighet som tema - en ren, enkel låt som fortsatt tilhører Depeche Modes aller beste singler.

Ytterligere to singler ble sluppet i forkant av albumutgivelsen på høstparten, hyperspretne "The Meaning Of Love" og den atskillig dystrere "Leave In Silence". Den aller beste av disse to er "Leave In Silence", det er den av albumets spor som har det beste, mest fullendte arrangementet. "Leave In Silence" er mer kompakt og har et rikere lydbilde enn resten av albumet, koblet med bandets uforlignelige melodiøse sans er det en låt som peker fremover mot soundet som dominerer "Construction Time Again" (1983).

Selv tre solide singlespor kan dog ikke frata "My Secret Garden" statusen som "A Broken Frames"s mest minneverdige øyeblikk. "My Secret Garden" vugger frem og tilbake i moderat tempo med blippende bølger av synth under Gahans forsiktige, nesten fraværende vokal. Gahans vokal anno 1982 mangler det meste av den kraften og autoriteten som er tilstedeværende i dag, men når du hører den unge Gahan synge - My secret garden's not so secret anymore, høres det helt og fullt riktig ut. Han er uskolert, han timer ikke alltid perfekt, han lyder noe veik - men parret med de låtene Gore skrev og den musikken Depeche Mode skrudde i disse årene, så høres det alldeles perfekt ut.

Med på den virkelig positive siden av skalaen må også "Monument" og "The Sun & The Rainfall" bli. Førstnevnte er et simplistisk, monotont, funky og eggende kutt som nok ikke har den største kommersielle appellen, men som utvilsomt tapetserer veggene i enhver retroklubb med synth på menyen. "The Sun & The Rainfall" er en langt mer konservativ poplåt, tander melodi og fine detaljer i lydbildet oppveier for et noe svakt refreng og medfører at dens siste minutter vekker den deilige følelsen av å flyte.

Alt fungerer ikke like godt - instrumentalen "Nothing To Fear" har lite oppsiktsvekkende ved seg, chant'en "Shouldn't Have Done That" oppleves som et fremmedelement, "A Photograph Of You" er flat, billig synthpop uten sjarm - , men det som fungerer godt er såvidt overbevisende at "A Broken Frame" står som et altoverveiende solid album.

Blant Depeche Modes aller ypperste studioalbum er det dog ikke, til det blir det for søkende og usammenhengende. Det spiller likevel ingen trille, for du skal uansett ha dette albumet. På "A Broken Frame" får du fem-seks strålende spor foruten en viktig bit av historien om et av tidenes beste poporkestre.