Året er 1993. Det er fortsatt grunge og høyrøstet amerikansk rock som dominerer store deler av den internasjonale musikkscenen. Hva gjør et halvgammelt britisk synthband med et stort amerikansk publikum for sine føtter i et slikt klima? De går rawk 'n' roll. I det minste gjør vokalisten det.

For å promotere sitt nye album velger Depeche Mode den slamrende "I Feel You" som førstesingle, et kutt som brutalt og presist sparker inn dører bandet aldri tidligere har vært i nærheten av å røre. På video og i intervjuer fremstår Dave Gahan som en inderlig rock 'n' roll Jesus med ambisjoner om å gå Bono såvel som Trent Reznor i næringen. Det så liksom aldri helt riktig ut, det føltes liksom aldri helt riktig.

Man kunne håpe at et band av Depeche Mode`s kaliber utelukkende hadde valgt å stole på egen styrke; men med de grepene som gjøres på "Songs Of Faith And Devotion" så er det ganske klart at også Depeche Mode ble påvirket av - og kanskje endog følte presset fra - en ny generasjon band. Flere gitarer og en større tyngde i kompet er de mest åpenbare forskjellene fra tidligere album, noe som i mine ører skaper et mer grumsete lydbilde og delvis reduserer bandets elegante linjer. Et rotete og i mine øyne direkte stygt cover er den visuelle parallellen - Depeche Mode smykket seg gjennom hele 80-tallet med svært vellykkede album- og singleomslag. Martin L. Gore`s formidable evner som komponist lar seg likevel ikke skjule, og til tross for at jeg kan styre min begeistring for deler av produksjonen så inneholder "Songs Of Faith And Devotion" en rekke gode enkeltlåter.

Nevnte "I Feel You" innleder albumet og fungerer greit på sitt demonstrative euroindustrigrunge© premiss, det er dog ingen klassisk Depeche Mode single. Allerede som spor nummer to kommer imidlertid det som jeg mener er albumets aller fineste øyeblikk. "Walking In My Shoes" er en eminent, tilbakelent poplåt bygget på boblende bass og et enkelt pianotema med en tekst som sirkler rundt et stadig tilbakevendende tema i Depeche Mode`s musikk. Tvil, usikkerhet, samvittighet, anger. Andre fine poplåter i nogenlunde samme terreng er "In Your Room" og "Higher Love" - begge er behagelig midt-tempo og preges av sober, smakfull produksjon, men mangler likevel det lille ekstra for å heves opp til evigheten. Den pumpende, urolige "Rush" er den av albumets spor som jeg synes peker mest bakover til 80-tallet. Rytmisk er den mer retro enn det øvrige av albumet, mens det dempede mellomspillet tilfører låten spenning, utløsning og et uventet element. På den positive siden kan dessuten "Judas" og "One Caress" noteres, disse er albumets innslag av Gore`s stemme og strykere i håpløst romantisk fellesskap. Like rørende uimotståelig som alltid.

De tre sporene som fungerer dårligst er de tre sporene som ved siden av "I Feel You" kanskje skiller seg mest ut fra hvordan man forventer å høre Depeche Mode. "Condemnation" er noe tilnærmet gospel og ubegripelig kjedelig i all sin påtatte følsomhet, mens "Mercy In You" og "Get Right With Me" begge høres ut som eksempler på baktunge, fantasiløse poprock band anno 1993 som fortvilet forsøker å smelte tidsriktige rytmer inn i sine askegrå komposisjoner. "Mercy In You" er når sant skal sies ingen ueffen komposisjon i seg selv, men det overproduserte arrangementet den er gitt dreper effektivt låtens kvaliteter.

"Songs Of Faith And Devotion" er alt i alt et respektabelt album, men det mangler mye av den magien som Depeche Mode besitter på sitt aller beste. Bandet forsøker en videreutvikling av eget sound, og det er det i utgangspunktet alltid verdt å gi honnør for - men for meg fremstår det som om bandet beveget seg i feil retning. Min første tanke når jeg nå har gjennomgått "Songs Of Faith And Devotion" for første gang på flere år, er at dette er lyden av et band i delvis uoverenstemmelse. Med tanke på Gahan`s personlige problemer i tiden rundt og etter albumet og at Alan Wilder litt senere forlot bandet, så er det muligens en vel åpenlys tanke å få i ettertid. Relativt skuffet over resultatet var jeg imidlertid allerede ved utgivelsen i 1993, og albumet har ikke vokst i særlig grad siden den gang. Uansett hvordan det forholder seg og uavhengig av at verden omfavnet albumet, så oppfatter jeg det slik at Depeche Mode delvis mistet grepet med "Songs Of Faith And Devotion" og siden aldri har kommet seg helt opp fra knestående.