Maxisingelen var singelens forspiste, uforskammede halvbror. Den tok like stor plass som pappa lp, laget mange rare lyder, rotet på rommet, knuste mammas servise og griset ved matbordet. Maxisingelen var i mange henseender en lite populær fyr.

En maxisingle bestod gjerne av tre til fire spor, hvorav a-siden vanligvis inneholdt en mer eller mindre forvandlet og forlenget utgave av det opprinnelige singlekuttet. Graden av miks kunne variere temmelig mye, fra moderate endringer og et lite minutt ekstra spilletid til radikale utvidelser som strakk minuttene nærmere tosifret. I motsetning til mye av dagens remikskultur var imidlertid den originale låten ofte intakt under deler av miksen. En typisk 12" miks av en større hit fremstod gjerne som følgende: En langstrakt instrumental intro avløst av selve singlekuttet med tillegg av tydeligere rytmikk, deretter et instrumentalt parti med ytterligere forsterket rytmikk og fiffige lyder, en ny runde med tekst og refreng, for til sist å avrundes med en instrumental outro.

Maxisingelen var myntet på djs og diskoteker (lengden gjorde at de så og si aldri ble spilt på radio), men var i høyeste grad også et kommersielt produkt. Alltid utstyrt med ordentlig cover, lokkende med enkelte b-kutt som ikke kunne finnes andre steder (rett som det var inkluderte den også a-sporet i sin opprinnelige form), og dessuten et samlerobjekt i kraft av å komme som picture disc, på farget vinyl eller inneholdende en poster. Med andre ord var 80-tallets typiske 12" en helt annen skål enn de anonyme white labels som i dag nesten utelukkende henvender seg til djs og spesielt interesserte.

Alt dette høres jo kjempefint ut, så hvorfor har da maxisingelen et dårlig ry og er relativt lite ettertraktet på samlermarkedet (da ser vi bort fra de som tilstreber en komplett samling av enkeltartister) i dag? Vel, svaret befinner seg i miksen. Flertallet av miksene - som oftest titulert "extended" eller "12" mix" - er ærlig talt ikke særlig hørbare til daglig bruk. Enkelte virkelig gode finnes selvsagt, men de fleste er enten morsomme å høre et par runder eller ganske enkelt bare total utslettelse av gode hitsingler. De fleste popelskere vil trolig ha vansker med å ramse opp særlig mange extended mixes som kan erstatte den egentlige singelen, og New Order og Depeche Mode er to av ytterst få navn som kan briske seg med en anstendig samling maximikser.

Dorian Wathen har med "12"/80s" plukket seksogtredve eksempler på 80-tallets britiske 12" mikser og fordelt disse over tre cd'er. Han har foretatt et utvalg med stort spenn, både med hensyn til å vise variasjonen i gradene av miks og med hensyn til sjangere. "12"/80s" inkluderer de korte, konsise miksene såvel som de virkelig påtrengende utskeielsene som knapt fungerer andre steder enn på dansegulvet. Med en artistramme som favner fra The Cure, Bauhaus og Siouxsie And The Banshees til Fun Boy Three, The Style Council og Simply Red, fra Visage, The Human League og Soft Cell til Lloyd Cole And The Commotions, Echo And The Bunnymen og Aztec Camera, er mange sider av den britiske popscenen representert. Flere har nok deler av materialet på "12"/80s" gjennom nettopp de originale maxisinglene og / eller diverse samlealbum, utvalget er imidlertid så bredt at det neppe finnes mange som allerede besitter flertallet av disse sporene.

Kvalitetsmessig har Wathen hentet et utvalg som fremstår musikalsk langt bedre enn hvordan jeg husker maxisingelen (nei, mine maxi'er blir ikke spilt i overdrevent monn...), noe annet skulle da også bare mangle. Titler som Visages "Fade To Grey", The Human Leagues "Love Action", Propagandas "Dr. Mabuse", Japans "Quiet Life", Yazoos "Situation" og flere med er godt etablerte mikser som alltid har fungert godt, mens Aztec Cameras "Walk Out To Winter" (med laaang intro) og Grace Jones' "Pull Up To The Bumper" aspirerer til status som nye venner. Mindre profilerte navn som The Icicle Works, Monsoon (hvor ble det av Sheila Chandra?), Animotion og The Passions (deres "I'm In Love With A German Filmstar" bør oppdages av flere) tilfører dessuten en viss spenning utover de navn og spor som er godt innarbeidet, og åpner samtidig for gjenoppdagelse og nyoppdagelse.

De sørgeligere sporene er dog ikke til å unnslippe, som den gang da hever heller ikke i dag mange av miksene seg over det nivået hvor det kan være morsomt med en lytt og deretter arkivere stasen på loft eller i kjeller. Tilfellene av ren rasering er heldigvis fåtallige, verst går det utover Lloyd Coles "My Bag" og Tears For Fears' "Shout". "My Bag" får skambank og ristes i hop med diskotek i "Dancing Remix", en behandling av en flott låt som kvalifiserer til bønnestuing, fem dager gammel loff og brakkvann på livstid for samtlige ansvarlige. U.S. miksen av "Shout" er et ypperlig eksempel på de begredeligste utslagene av 12" miksene, et vulgært rabalder av klipp og lim som knuser låten fullstendig. Som representanter for de svake og direkte ødeleggende miksene har disse to likevel sin misjon, de bidrar til totalbildet av 80-tallets maxisingler og er derfor med på å fortelle en sannere historie enn om alle spor bare hadde vært groovy lykke.

Bredde, underholdningsfaktor og interessante tilbakeblikk har "12"/80s" i mengder, noe som gjør denne samlingen til en attråverdig dings for venner og venninner av 80-tallet. En Ng- noteres dog for manglende booklet, hyperkort linernote og fraværende opplysninger om hvem som faktisk har begått miksene. Tre cd'er i flat singlecover pakket i pappboks og vedlagt informasjon om låttitler, komponister og årstall er hva du får, derimot er lyden upåklagelig. Wathen har allerede annonsert at en volume 2 er under konstruksjon, i mellomtiden kan du imponere og provosere dine popkamerater med "12"/80s" og et sett versjoner de kanskje aldri har hørt (og kanskje heller aldri har ønsket å høre).