Etter den totale fadese som andrealbumet "Music For Pleasure" (1977) representerte, smuldret The Damned opp med medlemmene spredt til alle kanter. Karrieren til britisk punks første representanter på vinyl kunne derfor lett blitt like kort og kaotisk som tilfellet er for så mange andre av samme generasjon.

Våren 1979 samlet imidlertid bandet seg på nytt (med Algy Ward som erstatter for Brian James), og re-etablerte gjennom sommer og høst The Damned som et av punkens viktigste navn. "Machine Gun Etiquette" ble hyllet av et unisont kritikerkorps, og for første gang angrep The Damned også singlelisten med suksess. Samtlige tre singler fra albumet smatt inn på den britiske Top 40, med "Love Song" (#20) som den aller mest fremgangsrike. "Machine Gun Etiquette" og dens kvaliteter reddet The Damneds fremtid som et vitalt band, fra å være fordømte til å bli blant punkens lengstlevende og mest allsidige grupper.

Denne allsidigheten er hva som gjør "Machine Gun Etiquette" til et fortsatt interessant album også for andre enn de punkofile; "Machine Gun Etiquette" samler spill og toner hvis bredde og smartness går mange tilsvarende band en høy gang. For bak den humor, det uhøytidelige og det noe bajasaktige som alltid har preget The Damneds musikk og image (The Damned er blant de heller få band hvor medlemmenes individuelle image gir inntrykk av at de alle egentlig spiller i hvert sitt band), fremviser "Machine Gun Etiquette" fire musikere med vidd, intelligens og musikalske evner.

Albumet favner foruten de obligatoriske punkpropellene forholdsvis streit rock, noe 60-talls inspirasjon, befølinger av pop pluss litt rariteter og endog antydninger til sartere toner. Alt knyttet sammen til en velbalansert helhet som underholder og i sum oppleves som variert. Som i det skramlende overfallet tittelkuttet er, som i den orgelpumpende og melodiøse "I Just Can't Be Happy Today", eller som i "Melody Lee" hvis stille pianointro kamuflerer powerpop av nesten latterlig fengende styrke.

"Anitpope" mikser med hell hyperheftig punk, pop og congas (?) i funky utflukt, "These Hands" er tivoli og snurrepiperier i takt ompa etter mal av The Stranglers' hjørne for psykotisk lek. Med "Plan 9 Channel 7" gjør The Damned fyldig rock og new wave, og versjonen av MC5s protometal riff-o-rama "Looking At You" smeller inn som mer enn godkjent. Med på kjøpet tilkommer dessuten tre av The Damneds best kjente og mest elskede sing-a-longs i "Love Song", "Noise Noise Noise" og "Smash It Up".

"Machine Gun Etiquette" er The Damneds siste vink til rollen som 'punkband', etter denne gikk de løs på 80-årene med album og musikk som peilet i ulike retninger og frigjorde seg fra den opprinnelige fansens forventninger om nok en "Neat Neat Neat" eller "Smash It Up". Det vil være noe av en overdrivelse å hevde at alle The Damneds påfunn har vært like vellykkede, men transitalbumet - for å kalle det så - "Machine Gun Etiquette" har med tidens test vist seg å være ett av deres lureste trekk.