Om Danmark er det å si at det er et deilig og døsig land - men rock har de sjelden hatt det helt store grepet om. Gasolin og Savage Rose er navn fra 70-tallet som fortsatt klinger godt i enkeltes ører, og de siste årene har The Raveonettes oppnådd å velte en stol eller to hjemme hos meg. Enkelte andre navn har det nok vært (noen som husker The Sandmen?), men regelen tilsier at dansk rock har tilnærmet like lav status i Norge som norsk rock har i Sverige.

Et fabelaktig unntak fra regelen vartet dog danskene opp med i løpet av 80-tallet. D.A.D. - eller Disneyland After Dark, som var kvartettens opprinnelige navn inntil Walts gretne arvinger nektet videre bruk av det etter debutalbumet - tok Skandinavia og enkelte andre hjørner av verden med storm mot slutten av 80-tallet. Skarpskodd, humørfyllt rock 'n' roll og kupønk gjort komplett med pappkaktuser, høyballer og kuskaller som scenedekor. Med utgangspunkt i bandets uhøytidelige image og tekster kunne D.A.D. fort fremstått som et fornøyelig noveltyband uten varig verdi, men kvaliteten på låtmaterialet medførte at ingen med smak for ukomplisert rock kunne avfeie bandet sånn helt uten videre.

"The Early Years" summerer som seg hør og bør opp D.A.D.s tidligste år, men er noe langt mer enn et regulært samlealbum. Utgivelsen samler bandets to første studioalbum - "Call Of The Wild" (86) og "D.A.D. Draws A Circle" (87) - i deres helhet på første cd, samt debutep'en "Standin' On The Never Never" (85) og en rekke alternative mikser, outtakes, videoer og lignende på cd nummer to. Med unntak for de tre sporene fra "Standin' On The Never Never" er cd2 mest egnet til å glede innbitte tilhengere, mye moro som utgjør fin bonus men som neppe blir viet repetiv spilling av spesielt mange. Hovedargumentet for "The Early Years"s eksistensberettigelse ligger derfor i muligheten for å få de to første albumene på en og samme cd til en sympatisk pris.

Det er ingen markante forskjeller mellom "Call Of The Wild" og "D.A.D. Draws A Circle", med unntak for at sistnevnte muligens er en anelse tyngre. Begge preges av en blanding av, eller snarere hybrid mellom, streit rock av varierende tyngde, kupønk og countrytwang med Stetson-hatten seriøst på snei. "Marlboro Man" og "I Won't Cut My Hair" (som dukket opp i renovert versjon på albumet "Riskin' It All" i 1991) bør være kjente titler også blant alle med et mer perifert forhold til D.A.D. Begge disse sporene fremviser D.A.D. på deres ypperste, førstnevnte som en av deres beste kupønk-låter og sistnevnte som et eksempel på den tyngre, seigere siden ved bandet. Andre spor som gir en ypperlig introduksjon til platene er de hyperkjappe rockerne "Isn't That Wild" og "Ride My Train", de melodiøse og flotte "Call Of The Wild", "Jonnie" og "Black Crickets", rockabilly-flørtende "Riding With Sue" og "Trucker" samt coverversjonen av Americas "A Horse With No Name".

Rundt regnet 2/3-deler av materialet fra disse to albumene står som noe av det beste og mest underholdende skandinavisk rock har prestert og presentert. Mange foretrekker - eller kjenner først og fremst til - den noe mer polerte og markedstilpassede hardrock-versjonen av bandet som kom til uttrykk på det store gjennombruddsalbumet "No Fuel Left For The Pilgrims" (89), men alle bør unne seg også de to første albumene.

Akkurat som stekt flesk, brune bønner og svidd marshmellows er mat for Hopalong Cassidy er samlepakken "The Early Years" snadder for muntre og glade rockere av de fleste avskygninger. Selv har jeg aldri opplevd et sett av disse låtene falle flatt, verken blant snobbete kredrockere eller min harryfiserte nabo fra Hønefoss. Som D.A.D. selv ville sagt det... Good Clean Family Entertainment You Can Trust!