Albumet "Rio" har for meg alltid stått som selve definisjonen på begrepet og bevegelsen new romantics, og det til tross for at det ble utgitt helt på tampen av levetiden til nevnte scene. Det kvalitative og kommersielle klimakset for en i utgangspunktet rett så snever bevegelse, muligens overfladisk og pyntesyk med candyfloss i fleng - men akk så uimotståelig likevel. Dette er et album som kommer i fine farger og med få andre ambisjoner enn å underholde, men som gjør det med stil, eleganse og udiskutable talenter for den gode melodi.

Albumet befinner seg ikke særlig langt fra det lydbildet som ble introdusert med debutalbumet "Duran Duran" (1981), det vil si gjennomført, velprodusert og glossy pop med enkelte tilsnitt av hvit funk. Duran Duran har alltid hatt en god - og ikke minst underkjent - bassist i John Taylor, og det er hans vibrerende bass i samspill med Rhodes` svale keyboardtepper og Le Bon`s stemme som utgjør kjernen av bandets lydbilde. Bare hør den flotte "New Religion" for ett bevis på hvordan disse tre alltid har preget bandet, og da ikke minst på de i utgangspunktet mer "anonyme" albumsporene. Jeg tror i det hele tatt at mange av de som ikke kjenner annet av bandet enn hitsinglene vil bli overrasket over hvor vitalt og potent både albumet og bandet som helhet fremstår.

Så lenge albumet kan skilte med to av mine største Duran Duran-favoritter - tittelsporet samt "Save A Prayer" - så er mitt grunnlag for et klassisk popalbum allerede langt på vei i ferd med å oppfylles. Men i tillegg til disse kan allerede nevnte "New Religion" samt "My Own Way" og uendelig besnærende "The Chauffeur" uten vansker arkiveres som høyst minneverdige kutt. De avsluttende "Save A Prayer" og "The Chauffeur" opplever jeg på mange måter som en helhet, som to mer dempede og stillfarne spor enn det øvrige av albumet. Den glidende overgangen mellom de to sporene skaper en dvelende, langvarig stemning, som svøper seg rundt deg mens du betrakter solen som går ned i horisonten.

Rundt og etter utgivelsen av "Rio" ble Duran Duran rett og slett ett av klodens mest populære band blant den yngre garde av platekjøpere. Godt hjulpet av påkostede videoer tatt opp i eksotiske hjørner av verden ble både nevnte "Rio" og "Save A Prayer" samt "Hungry Like The Wolf" store hits og medførte at bandet slo gjennom til et mainstream publikum fjernt fra den opprinnelige new romantics bevegelsen."Rio" er ganske enkelt et uhyre dyktig gjennomført popalbum, som skreddersydd for din neste tur til varmere breddegrader, og så utvilsomt modent for langt større anerkjennelse enn hva det nyter i dag.

Bonusmaterialet på denne utgaven kan kun avspilles ved hjelp av pc. Foruten videoene til platens tre største hits består menyen av diskografi og bilder.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.