ultrapop - culture club

In Praise Of Lemmings ble dannet av vokalist Boy George (eg. navn George O'Dowd), bassist Mikey Craig og gitarist John Suede våren 1981 i London, England. De tre skiftet etter kort tid navn til Sex Gang Children og rekrutterte trommeslager Jon Moss som fjerde medlem.

Moss var noen år eldre enn de andre og hadde langt større erfaring som musiker enn bandets øvrige medlemmer. Med fortid i bl.a. London, The Damned og Edge hadde Moss gått gradene i britisk punk / new wave, og tok fort kontroll over utviklingen til Sex Gang Children. Moss hadde ambisjoner om suksess, etter at EMI returnerte bandets demoer avgjorde han at gitarist Suede måtte si takk for seg. Roy Hay (ex-Russian Bouquet) ble ny gitarist, og på samme tid fikk Moss også gjennomslag for at bandet måtte skifte navn. Med ett navn som Sex Gang Children ville en opptreden på Top Of The Pops trolig sitte langt inn, oktober 1981 debuterte derfor besetningen med det langt mer spiselige navnet Culture Club.

(Det Sex Gang Children som ble dannet av Andi Sex Gang i 1982 har for øvrig ikke noe med det tidlige Culture Club å gjøre).

Selv om Jon Moss utvilsomt var en viktig motor for utviklingen av Culture Club, så skulle Boy George ganske snart komme til å spille hovedrollen i bandet. Boy George hadde helt siden 1976 vært en fargeklatt i Londons hippe klubbmiljøer, og var sammen med likesinnede som Marilyn og Pete Burns blant de mest outrerte figurene på klubber som Blitz og Heaven And Hell. Han livnærte seg som selger, modell, sminkør med mer inntil Malcolm McLaren hentet ham inn som annenvokalist i Bow Wow Wow. Under pseudonymet Lieutenant Lush opptråde Boy George med Bow Wow Wow i en kort periode inntil han traff Craig og Suede.

Culture Club utviklet på få måneder et helhetlig uttrykk hvor musikk, image og klær var nøye gjennomtenkt. Culture Club ønsket å fremstå som varme og fargerike, plateselskapet Virgin var de første til å la seg forføre og tegnet kontrakt med bandet vinteren 1982. Boy Georges sterke visuelle uttrykk og bandets syntese av hvit soul, pop, lys reggae samt elementer av dub og gospel ble imidlertid ingen øyeblikkelig suksess. De to første singleutgivelsene - "White Boy" (mai '82) og "I'm Afraid Of Me" (juni '82) - skapte ingen furore og forsvant uten å sette spor etter seg.

Med utgivelsen av "Do You Really Want To Hurt Me" i september 1982 snudde lykken på et blunk. Låtens særegne soulreggae og Boy Georges oppsiktsvekkende gode stemme medførte at "Do You Really Want To Hurt Me" virkelig skilte seg ut fra popmengden. Hjemme i England gikk singelen inn på 1. plass i slutten av oktober, noen måneder senere ble den også utgitt i USA og plasserte seg der som nummer 2.

Suksessen til "Do You Really Want To Hurt Me" markerte innledningen på en to år lang periode hvor Culture Club var å regne blant verdens mest populære band. Med bakgrunn i Boy Georges ytre fremtoning, hans seksuelle legning samt klare og sterke meninger, fremstår det ganske overraskende at Culture Club nesten uten forbehold ble akseptert av unge som gamle, konservative som radikale. Personen Boy George fremstod på tross av sin annerledeshet som snill, ærlig, oppriktig, sårbar og nærmest uskyldig - noe som gjorde ham og bandet ufarlige og lette å like. At Culture Club oppnådde en nesten like stor suksess i det verdikonservative USA som i Europa, understreker at Boy George i disse årene hadde en helt spesiell utstråling. Culture Club ble det første britiske bandet siden The Beatles til å oppnå tre topp 10 singler fra et debutalbum på amerikanske Billboard. De tre singlene var "Do You Really Want To Hurt Me" (2.), "Time (Clock Of The Heart)" (2.) og "I'll Tumble 4 Ya" (9.). Selvsagt ville ikke Culture Club oppnådd de store salgstallene dersom musikken overhodet ikke hadde holdt mål, men Boy Georges funksjon som frontfigur og trekkplaster spilte uten tvil en stor rolle for all den oppmerksomhet som ble bandet til del. Culture Club ble av enkelte definert inn under new romantics-paraplyen, men selv om Boy George var en del av miljøet på tidlig 80-tall, så lignet egentlig ikke Culture Clubs musikk eller image stort på de sentrale new romantics-bandene.

Debutalbumet "Kissing To Be Clever" ble lansert i oktober 1982, et album som ble nummer 5. i England og nummer 14. i USA. "Time (Clock Of The Heart)" ble Culture Clubs andre store singlehit med en 3. plass i England og en 2. plass i USA. Våren 1983 ble sangerinnen Helen Terry assosiert medlem av Culture Club, og markerte med sin kraftige soulrøst en effektiv kontrast til Boy Georges myke, lyse vokal i live- såvel som platesammenheng. Terry gjorde seg først bemerket på singelen "Church Of The Poison Mind" i april 1983, en single som stadfestet Culture Clubs solide salgsposisjon med en 2. plass i England og en 10. plass i USA.

Sommeren 1983 ble bandets andre studioalbum klargjort, og "Colour By Numbers" (utgitt oktober '83) utgjør Culture Clubs kommersielle såvel som kunstneriske høydepunkt. "Colour By Numbers" - og da ikke minst giganthiten "Karma Chameleon" (nummer 1. i England, USA, Norge og en rekke andre land) - løftet Culture Club inn i de flestes bevissthet. Ikke minst var det viktig at Culture Club hadde et image som gjorde at de virkelig kunne utnytte de kommersielle fordelene som MTV og musikkvideoer generelt tilbød. Ringvirkningene av "Colour By Numbers" - som ble nummer 1. i England og 2. i USA (Michael Jacksons "Thriller" var albumet som forhindret førsteplass i USA) - og dens singler holdt seg til sommeren 1984, men da tok Culture Clubs storhetstid slutt.

Tredjealbumet "Waking Up With The House On Fire" (oktober '84) solgte ikke direkte dårlig - nummer 2. i England, nummer 26. i USA - , men sammenlignet med "Colour By Numbers" enorme salgstall innebar "Waking Up With The House On Fire" et stort tilbakeskritt. Mangelen på potensielle hitsingler av samme kvalitet som på de to foregående albumene var åpenbar, og i tillegg var det tegn som tydet på at media nå var i ferd med å vende seg mot Boy George og Culture Club. Singelen "The War Song" ble - med rette - latterliggjort for en pinlig svak tekst, og er på tross av at den oppnådde en 2. plass på singlelisten i hjemlandet neppe en klassisk Culture Club single.

Selv om "Waking Up With The House On Fire" til en viss grad opprettholdt Culture Club som et populært navn, hersket det ingen tvil om at nedturen hadde begynt. Etter at Culture Club hadde ligget nede gjennom mesteparten av 1985 - de deltok dog på Band Aid - ble det ved utgivelsen av fjerdealbumet "From Luxury To Heartache" (1986) innlysende at noe var galt innad i bandet. "From Luxury To Heartache" var en skuffende samling låter som riktignok oppnådde en 10. plass i hjemlandet, men det var i realiteten kun den mest trofaste fansen som lot seg engasjere. Verre enn det musikalske og kommersielle skipbruddet var Boy Georges personlige problemer.

Boy George hadde få år tidligere advart mot narkotika og fremstått som en sunn rollefigur med hensyn til alkohol og dop. Fra 1984/85 og utover ble det mer og mer klart at Boy George selv slet med et avhengighetsforhold til narkotika, og sommeren 1986 jaktet en stadig mer aggressiv, engelsk tabloidpresse etter skandaleoppslag om Boy George. Boy Georges turbulente kjærlighetsforhold - og til sist brudd - med trommeslager Jon Moss var en medvirkende årsak til at han til sist mistet kontroll over sitt eget misbruk. Han innrømmet for pressen at han var avhengig av heroin, kort tid etter ble han arrestert for besittelse av cannabis. Kun få dager etter arrestasjonen ble keyboardist Mike Rudetski - som spilte på "From Luxury To Heartache" - funnet død av en overdose i Boy Georges leilighet. Boy George var skandalisert og Culture Clubs dager i realiteten talte.

Tidlig i 1987 dukket Boy George opp på det britiske talkshowet Wogan, hvor han erklærte at han var kvitt sin avhengighet. På samme show bekreftet han at Culture Club var oppløst.

Boy George innledet sin solokarriere med nummer 1. singelen "Everything I Own" vinteren 1987, siden den gang har soloutgivelsene aldri vært i nærheten av 1. plass verken i hjemlandet eller andre steder. I årene 1989 til 1991 fremstod han som Jesus Loves You, og har ellers markert seg som DJ, med oppsetning av musikal samt med selvbiografien "Take It Like A Man" (1995). Jon Moss på sin side dannet bandet Heartbeat UK etter oppløsningen av Culture Club, mens Roy Hay har komponert musikk for tv og film i USA.

I 1998 kom Culture Club sammen igjen for noen få konserter, noe som resulterte i albumet "VH1 Storytellers / Greatest Hits". I forbindelse med albumet spilte bandet inn ett nytt spor - "I Just Wanna Be Loved" - , som i singleformat gikk helt til 4. plass i England. Det var aldri hensikten å gjøre en permanent gjenforening, men sporet av suksessen til "I Just Wanna Be Loved" ble fristelsen til å gjøre et helt album for stor. "Don't Mind If I Do" (1999) ble imidlertid med sin 64. plass som bestenotering i England ikke noe overbevisende comeback, og Culture Club forsvant igjen i det stille.