Gi plass for nok et av de mange band som aldri riktig fikk skotuppen innenfor den jevne dørstokk. Sheffields The Comsat Angels forsøkte hardt, over mange album og med hjelp fra flere plateselskap. Selv kompromisser på grensen til solgt sjel, nyttet ikke. Den #51 som andrealbumet "Sleep No More" oppnådde på den engelske albumlisten, ble den høyeste tind The Comsat Angels maktet å klatre. Hvilket i den store sammenheng er mer som knaus enn tind å regne.

Nå var ikke The Comsat Angels direkte pop, men deres sound føyde seg pent inn i folden for den storslagne, romantiske gitarrock som erobret stort kommersielt terreng under første halvpart av tiåret. Noe mer introvert, tidvis nesten ambient, enn mer navngjetne samtidige i tilsvarende spor; hvilket faller naturlig da Sheffield var den by som skapte sin postpunk vel så mye ved hjelp av keyboards som gitarer. I små glimt berører The Comsat Angels faktisk det langt senere begrepet shoegazer.

"Sleep No More" er bandets kanskje beste og mest gjennomførte eksempel på deres kjerne, så gjennomført at det fort kan oppleves som en noe tung lytt. For, sett forbi inngangen "The Eye Dance", tar The Comsat Angels seg god tid og maler frem spor hvis tempo er av moderat hastighet. Det vibrerer dog både skjønnhet og energi - bass og trommer er mikset usedvanlig høyt og skaper et solid drivverk - i materialet, hvor soloutspill er så og si fraværende. En mektig flom av lyd, "Sleep No More" er fire musikere samlet i én organisme som bretter seg ut og lar tonene strømme.

På godt norsk er "Sleep No More" trolig an acquired taste, for selv om her er flere sterke og tydelige enkeltkomposisjoner - "The Eye Dance", "Gone", "Our Secret" - som sikkert kunne blitt tatt godt hånd om også av andre artister; er albumets fremste force den stil og det lydlandskap som løper fra første til siste sekund. Den som liker The Chameleons og tilsvarende vil vite hva som menes, på samme sett som The Cures "Seventeen Seconds" aldri vil fremholdes som favoritt av noen som ikke er trollbundet av selve sjangeren.

En 'tapt klassiker', hevder noen om "Sleep No More". Dét er å tøye sannheten hakket for langt, til det er "Sleep No More" litt for lukket og snever. Et glitrende album er det imidlertid, da ikke minst med vekt på den helhetlige, gjennomtenkte albumfølelsen det gir. Renascents nyutgivelse er dessuten på alle måter eksemplarisk, prydelig pakket, gode og interessante bonuskutt samt en veldig informativ og forklarende linernote. I alt mye mulig et må-ha dersom preferansene er de rette.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.