I det store utland, og da ikke minst i vårt kjære England, våkner og gjenoppstår det ene hedersband etter det andre. Her hjemme hører det fenomenet til sjeldenhetene, trolig grunnet at det norske markedet er så lite at kun de aller største navnene kan forvente å hente noen økonomisk gevinst av en gjenforening. The Colors Turned Reds første album på atten år, får man derfor formode har blitt til under ønske om og tro på å ha noe av musikalsk verdi å by på heller enn urealistiske forventninger til høye salgstall.

Når ordet 'salgstall' først er nevnt, "All The Way Up" har blitt et album som fortjener å selge atskillig mer enn hva det sannsynligvis kommer til å gjøre. Til tross for brukbar oppmerksomhet rundt band og album i avis og på nett, har ikke lille CCAP eller The Colors Turned Red de ressurser som må til for å rope høyt nok i et tett og overbefolket platemarked. Alderen taler heller ikke til The Colors Turned Reds fordel, og det skulle vært interessant å se hvordan "All The Way Up" hadde blitt vurdert dersom det var begått av et ungt og lovende band.

Referansen til 'ung og lovende' er ikke hentet fra løse luften, for med "All The Way Up" fremstår The Colors Turned Red som et langt yngre band enn mange av sine jevnaldrende. Der det aldri hersker noen tvil om at DumDum Boys' og a-has, begge rett nok noe eldre enn The Colors Turned Red, seneste album er laget av godt voksne menn; er "All The Way Up" og dets opphavsmenn langt vanskeligere å plassere aldersmessig. Formatet, tidløs poprock frisk som sommerbris, gir The Colors Turned Reds musikk en ungdommelig vibe som de to nevnte band mistet for mange år siden.

En sammenligning mellom "All The Way Up" og "The Colors Turned Red" (1988) gir egentlig liten mening da årene mellom har blitt så mange. Det føles riktigere å høre "All The Way Up" som et slags debutalbum nummer to, og heller referere til fjorårets "Summer EP" for å måle kvalitet og spore endringer. Den mest påfallende forskjellen mellom ep'en og albumet, er at bandet denne gang har tilført flere av arrangementene grep og takter hentet fra dagen i dag. "All The Way Up" oppleves i en rekke tilfeller som mindre retro og mer 'moderne' enn "Summer EP", uten at det rokker ved det tidløse aspektet som er så tydelig tilstede i The Colors Turned Reds beste låter.

Som mest tydelige er nåtidshintene i "I Saw Her Again Last Night", "Two On One" og "I Feel, Therefore I Cry"; tre kutt som på ulike vis kombinerer The Colors Turned Reds forankring i 60-tall med biter av det groove og sound som eksempelvis Franz Ferdinand, The Killers og The Bravery traff blink med. De tre titlene ligner ikke konkret på noen av de tre nevnte band, men de har en småfrekk, vrikkende rytmikk og miksen av nytt og gammelt felles. Smidige breaks, ta det duvende midtpartiet i "I Feel, Therefore I Cry" som eksempel, og effektive detaljer smører disse tre kuttene med en dynamikk som plasserer dem blant albumets aller beste. Rett over, rundt, og litt under disse tre, sirkler en rekke gode spor. Så som tittelkuttet - det av platens kutt som kanskje minner mest om materialet på "Summer EP" - , jublende tristglade "Birthday In Bed", forsiktige "Solid Goal" og "Heartstrings & Bygones" med sitt shufflende avslutningsparti og ekko av The Doors. Dypest og nærest akkurat nå, sitter imidlertid nydelige "Everybody's Lost It (So Why Don't We)".

Enkelte mindre engasjerende spor er det ikke til å komme forbi at "All The Way Up" inneholder - "Lady On My Mind", "Weeping Beauty" og "Dear "Yoko"" fester overhodet ikke grep - , dog uten at disse forringer det positive totalinntrykket nevneverdig. Hva "All The Way Up" imidlertid ikke hadde tapt terreng på, ville vært en produksjon med noe mer fylde og større tyngde. Den er klar og luftig nok, gir rikelig med rom for Hazards vokal og ikke minst Hansens varierte keyboards, men oppleves likevel som i overkant høflig og forsiktig.

Slik "All The Way Up" til sist står, med et par grader minus men atskillig flere grader pluss, har det blitt et album som innfrir forventningene. Det bør, i de litt rettferdige og mindre trendhysteriske kvartaler, bringe The Colors Turned Red nye og yngre lyttere. Lang levetid og stor slitestyrke er ikke alltid de mest fremtredende egenskaper ved mye av den popmusikk som lages. Her er et album som har disse egenskaper, og som vil føles like relevant om fem eller ti år fra nå.