Et band innhyllet i tåke fant fargene og ble til The Colors Turned Red. En både enkel og populær måte å forklare The Colors Turned Reds tilblivelse på.

Frem til midten av 80-tallet var kassettbevegelsen ganske stor i Norge, kassettbevegelsen (eller kz, som var en ofte benyttet og ganske tøff forkortelse) vil si en samlebetegnelse på alternative band som stod utenfor den etablerte plateindustrien og utgav musikk i kassettformat. Billigere å produsere, billigere å selge. Haugesundsbandet Im Nebel tilhørte de bandene som presenterte seg ved hjelp av kassetter, inntil de lanserte sin debut i vinylformat med singelen "The Colors Turned Red", forkastet arven etter dyster postpunk og satte seg i bevegelse mot lysere tider. Im Nebel ble til The Colors Turned Red.

Første livstegn i vinylformat under navnet The Colors Turned Red kom med bidraget "After Ages" på musikkavisen B|E|A|Ts smålegendariske samlealbum "A Beat Generation" fra 1986, et album som for øvrig inneholder udødelige spor fra bl.a. deLillos, Follow That Dream, The Tunicates, Russian Amcar Club og Crawdaddy Simone. The Colors Turned Red tok imidlertid tiden til hjelp og forhastet seg ikke med albumutgivelse, først i 1988 forelå albumdebuten.

"The Colors Turned Red" pendler et sted mellom samtidens britiske gitarpop/rock og 60-tallet, tilsatt små, smakfulle referanser til tradisjonell amerikansk rock. Det musikalske fundamentet bygger på gitarer, men piano og keyboards foruten velplasserte korharmonier er viktige bestanddeler i The Colors Turned Reds musikk. Først og fremst er det likevel tale om klassisk popmusikk og klassisk låtskriverkunst, det virker dessuten som om låtene har blitt til og finpusset over et ganske langt tidsrom. Med andre ord låter som har fått lov til å modne over tid, og som resultat kommer ut i tilnærmet perfekt drakt.

Som album fikk "The Colors Turned Red" meget pen mottakelse i 1988, og det ikke uten grunn. Platen vekker to tanker som gjerne dukker opp i møte med fine popalbum; assosiasjonene til å ha hørt refrenger, overganger og introer tidligere uten å klare og plassere hvor, samt opplevelsen av at det ene kuttet etter det andre fremstår som albumets beste - helt til neste kutt kommer smygende.

"The Colors Turned Red" inneholder ikke ett svakt spor, noen er likvel selvsagt større høydepunkter enn andre. Innledende "The Big Balloon" er gitarpop med luft og refrengløft av skyhøy standard, en standard som heves ytterligere av påfølgende "History On Your Side". "History On Your Side" er vemodig, britisk og svært elegant, men mest av alt fremstår den som en blåkopi av vidunderlige Weeping Willows - og det mange år før Weeping Willows så dagens lys. "Breaking Bounds" er nesten garasjerock, stampende med pumpende orgel, dog lett på foten og med tyngdepunkt på poptwist og refrengstyrke. "Attracted" og "Can't Get Over" (hvor versene og vokalen er Echo And The Bunnymen opp av dage) er begge eksempler på rendyrket, tidløs popforståelse med flotte arrangementer og mengder av hooks. "Too Proud To Tell" blir, mye takket Ida Linds og Bitten Forsudds gjestevokal, smittende, livsglad 60s jentepop; og det avsluttende tittelsporet er en verdig siste dans som akkurat unngår å ramle i det pompøse.

Til tross for gode kritikker ble ikke "The Colors Turned Red" noen storselger, og det ble med dette ene albumet for bandet. Om ikke annet kan The Colors Turned Red være stolte over dette ene albumet, og selv skal du ikke se bort fra at "The Colors Turned Red" er et av de beste norske albumene du aldri har hørt. Neste gang du er i ferd med å bla forbi et ensomt eksemplar av platen kan du med fordel plukke den opp og gi den et godt hjem. Det fortjener den.

www.thecolorsturnedred.com