Classix Nouveaux vil av mange huskes for - om ikke særlig mye annet - vokalist Sal Solos oppsiktsvekkende fremtoning. Sortkledt, tungt sminket og med blankpolert skalle var han en selvskreven kandidat til enhver kåring av Mr. Nosferatu. Helt rettferdig å utelukkende huske Classix Nouveaux på grunn av Sal Solos ytre er det dog ikke, ikke så lenge bandet på sitt beste konstruerte overbevisende, velorkestrert pop.

Som navnet mer enn indikerer plasserte Classix Nouveaux seg midt i new romantics-sofaen, men det uten å oppnå den samme oppmerksomhet som mange andre, tilsvarende band. På tross av bare beskjeden kommersiell fremgang skilte imidlertid ikke Classix Nouveaux seg særlig fra hva som var gangbar hitlistevare i England anno 1981, vi snakker elektronisk, romantisk popmusikk med porøs, amorøs og til de grader sjangerkorrekt vokal. Som de aller fleste av sine romantiske kamerater var likevel ikke Classix Nouveaux hel-elektroniske, et klimprende, kantet gitarsound med røtter i new wave var en integrert del av bandets lydbilde.

For alle (?) med et velutviklet kjennskap til Classix Nouveaux og som nå lurer på hvilket album "Classix Nouveaux" egentlig er, må det iles til å si at dette er den amerikanske utgaven av debutalbumet "Night Time". Forskjellen fra den britiske utgaven er en noe endret rekkefølge på sporene, samt at "Or A Move" og "Soldier" er erstattet av singlene "Nasty Little Green Men" og "The Robots Dance" fra 1980. Nå baserer ikke det at den amerikanske versjonen trekkes frem på et behov for å være eksklusiv, men ganske enkelt fordi dette er den eneste versjonen jeg har og kjenner.

De to nevnte singlene er - som selvsagt intensjonen var - sterkt medvirkende til å heve underholdningsverdien av "Classix Nouveaux". "The Robots Dance" er innledningsvis sparsommelig instrumentert, pumpet frem av en gyngende slap bass som fingret frem av Mick Karn, og med fjern jingle-jangle gitar i bakgrunnen. Solos stemmme messer dypt og blir i brudd understøttet av lys, intens, sirenelignende vokal før låten får forløsning. Det er ganske tribal, det er ganske Siouxsie, og det er ikke minst ganske besnærende. Med "Nasty Little Green Men" vender bandet mer i retning av kjapp, gitarpropellert new wave og snerrende vokal. Temmelig teit tekst, temmelig lettvint låt - men også temmelig fengende moro.

Albumets største potensielle hit, og kanskje Classix' beste rendyrkede poplåt overhodet, er "Guilty", en klassisk poplåt airbrushed for airplay som av ubegripelige årsaker ikke klatret høyere enn til 43. plass på den britiske singlelisten. Det hender fortsatt at en tilårskommen radio-DJ henter frem "Guilty", det er godt mulig du har hørt den men uten å vite at det var Classix Nouveaux du hørte. Andre spor som rettferdiggjør gjentatte lytterunder er "Run Away", "Inside Outside", "Tokyo", "623" og ikke minst dramatiske "No Sympathy (No Violins)".

Fellesnevner for samtlige nevnte spor - og egentlig albumet som helhet - er at bandet viser sans for instrumentale detaljer og teft for låtmessig variasjon. Det er i det hele tatt vanskelig å kjede seg i selskap med "Classix Nouveaux", og til å være et band uten det store ryktet oppviser de en nesten overraskende høy egenidentitet.

Det er fullt mulig Classix Nouveaux er å regne som 2. divisjon blant datidens nyromantikere, men til å spille i 2. divisjon var de til tider både velspillende og elegante med opptil flere silkepasninger. "Classix Nouveaux" - eller eventuelt "Night Time" - er derfor å regne som et fint tilskudd til enhver rikholdig samling av glamorøs, tidlig 80-talls pop.