Billy Idol var britisk punks pin-up, uten at det hjalp Generation X til et større gjennombrudd. Som resultat av liten interesse i hjemlandet, flyttet Idol til USA og satset som soloartist. Rundt midten av 80-tallet var han å regne blant MTV-generasjonens mest populære ansikter, strategisk røff og med velutviklet sans for kommersiell pop med elementer av rock og riff.

Chelsea / Generation X / Steve Stevens Atomic Playboys

Billyidol.net / Billyidol.com

Som så mange av datidens punks ble også Billy Idol inspirert til selv å spille i band, hans første skritt i den retning ble et kort intermezzo med nystartede Chelsea. Idol hadde på dette tidspunkt truffet Tony James (ex-London SS), og begge møtte opp til audition hos bandleder Gene October for å fremvise sine egenskaper som henholdsvis gitarist og bassist. Problemet etter noen få gigs med Chelsea var det åpenbare faktum at Idol var langt bedre skikket som frontfigur og vokalist enn October selv, noe sistnevnte ikke ønsket å akseptere. James og Idol forlot derfor Chelsea etter noen få uker høsten 1976, og tok i samme sleng med seg trommeslager John Towe. Disse tre, sammen med gitarist Bob Andrews, dannet raskt Generation X, kvartetten livedebuterte den 10. desember 1976.

Generation X var fra første stund ikke redde for å innrømme at siktemålet var hitlistene og et større gjennombrudd. I motsetning til mange andre band fra 76-/77-generasjonen, var Generation X lite opptatte av opprør eller politikk i tillegg til at de hadde en ytre fremtoning - da ikke minst i Billy Idol - som gjorde dem til potensielt akseptable popstjerner. Generation X skrev kontrakt med Chrysalis, den gang et av de store, uavhengige selskapene med god teft for artister, i 1977 og debuterte høsten samme år med singelen "Your Generation". "Your Generation" ble produsert av popvennene Nicky Chinn og Mike Chapman, og klarte en lovende 36. plass i England. Til tross for at bandet stadig utviklet seg i en mer popvennlig bane, ble det aldri det helt store gjennombruddet for Generation X. Høyeste listeplassering på den britiske singlelisten ble en fin 11. plass med "King Rocker" vinteren 1979, men det påfølgende albumet "Valley Of The Dolls" maktet ikke prestere mer enn en sørgelig 51. plass. Det var en markant nedtur fra debutalbumet "Generation X", som ett år tidligere hadde notert seg for en 29. plass.

Generation X virket med andre ord å være et band på retur, vinteren 1980 ble det derfor foretatt noen grep i et siste forsøk på suksess. Terry Chimes (ex-The Clash) og James Stephenson (nok en ex-Chelsea) ble hentet inn som ny trommeslager og ny gitarist. Navnet ble kappet ned til Gen X, og høsten 1980 satset de på den klart kommersielle singelen "Dancing With Myself" som brekkstang. Det ble pent sagt en gedigen nedtur. "Dancing With Myself" kom ikke høyere enn til 62. plass, og tredjealbumet "Kiss Me Deadly" klarte faktisk ikke å komme inn på albumlisten overhodet. I ren desperasjon ble "Dancing With Myself" utgitt på nytt i januar 1981, en 60. plass denne gang innebar klar beskjed og Gen X sa takk for seg. Terry Chimes vendte tilbake til The Clash, Tony James var i etterkant innom en rekke band før han etterhvert endte opp i Sigue Sigue Sputnik og senere The Sisters Of Mercy, mens James Stephenson først gikk til Gene Loves Jezebel innen han ble en del av The Cult.

Billy Idol forlot England og dro til New York, USA for å jobbe frem en solokarriere i samarbeid med produsent Keith Forsey. Forsey var produsent på "Dancing With Myself", og var i utgangspunktet Idols eneste kontakt og forbindelse til den amerikanske plateindustrien. I USA var Idol såvel som Generation X totalt ukjente, noe som innebar en mulighet til å starte med helt blanke ark. Idol hadde beholdt platekontrakten med Chrysalis, som til tross for den manglende fremgangen til Generation X tydeligvis hadde stor tro på Idols potensiale. Hans første utgivelse som soloartist ble ep'en "Don't Stop" høsten 1981, denne kun utgitt i USA (i England ble den utgitt som en ren single i form av "Mony Mony") og blant annet inneholdende en remikset versjon av "Dancing With Myself" og en cover av Tommy James And The Shondells' hit "Mony Mony". "Don't Stop" fikk en 71. plass i USA, men viktigere enn den plasseringen var det moment at den forlengede versjonen av "Dancing With Myself" gjorde suksess på New Yorks dansegulv.

Debutalbumet "Billy Idol" utgitt sommeren 1982 etablerte det soundet som etterhvert skulle gi Idol stor suksess. En blanding av dansbar, moderne storbypop og rock med harde kanter, fremført med utstudert småtøff vokal og et image på grensen til tegneserie. Gitarist Steve Stevens ble sammen med produsent og delvis trommeslager Forsey helt sentrale medspillere, vel så mye som en soloartist var i bunn og grunn artisten Billy Idol et samarbeid og resultat av trioen Idol-Stevens-Forsey. Debutalbumets salg var innledningsvis av relativt moderat karakter, hjemme i England entret den ikke albumlisten og i USA ble det ikke mer enn en 45. plass. Albumet ble imidlertid en seig stayer i nedre del av den amerikanske albumlisten, og mindre hits som "Hot In The City" (58. i England, 23. i USA) og "White Wedding" (36. i USA) innebar status som et kommende navn for fremtiden.

Med "Rebel Yell", utgitt i februar 1984, tok Idol det definitive steget opp til sjernestatus. Det representerer klimaks for låtskriversamarbeidet mellom Idol og Stevens, samtidig som Forsey har funnet den perfekte balansen mellom diskotek og biter av hardrock. "Rebel Yell" gikk til 6. plass i USA og kunne notere "Eyes Without A Face" som Idols største singlesuksess til da med en 4. plass i USA og en 18. plass i England. Idols image og musikk var på dette tidspunkt tilnærmet perfekt mat for MTV, som trykket ham til sitt bryst og sørget for å gi ham all den reklame han trengte. Den endelige revansjen over det hjemlige markedet i England som hadde nektet ham suksess med Generation X, kom sommeren 1985. "Vital Idol" var et album inneholdende remikser av eldre singler som tidligere langt fra hadde fått den oppmerksomhet som de fortjente, "Vital Idol" (i USA ble ikke dette albumet utgitt før i 1987) og nyutgivelsen av "White Wedding" kapret henholdsvis 7. og 6. plass i England. Nok en nyutgitt single, "Rebel Yell", stadfestet med en 6. plass samme år at Idol endelig var blitt idol også i England.

Tredjealbumet "Whiplash Smile" (1986) opprettholdt Idols posisjon som en storselgende artist med en 8. plass i England og en 6. plass i USA, men det var et klart svakere album enn forgjengeren og manglet mye av friskheten som "Rebel Yell" utstrålte. At hans største hits i England de påfølgende årene var nyutgivelser - en liveversjon av "Mony Mony" (som ble Idols første og eneste listetopp i USA) og en remix av "Catch My Fall" - , var en mulig bekymring vedrørende Idols evne til å holde seg på topp.

På slutten av 80-tallet forlot Stevens Idol for å konsentrere seg om sitt eget prosjekt, Steve Stevens Atomic Playboys. Idol hadde nå forflyttet seg fra New York til Los Angeles, hvor han med stor iver boltret seg med alkohol, narkotika og motorsykler. Rett etter å ha sikret seg en liten rolle i Oliver Stones kommende "The Doors" (1991) og rett før utgivelsen av albumet "Charmed Life" (1990), var Idol involvert i en stygg motorsykkelulykke i februar 1990. Med et alvorlig skadet ben som resultat, trodde mange at Idol skulle bli borte for en lang stund. Han kom seg imidlertid svært raskt, og da alle mediaoppslag er å regne som god reklame, presset singlen "Cradle Of Love" seg helt opp til 2. plass i USA. Albumet "Charmed Life" gjorde det relativt godt både i England og USA, men det skulle vise seg å bli hans siste sprell som salgbar artist.

90-tallet ble totalt sett et heller stusselig tiår for Idol, femtealbumet "Cyberpunk" (1993) var et mislykket forsøk på technorock og fikk elendig mottagelse av kritikere såvel som publikum. Singelen "Speed" (1994), hentet fra filmen av samme navn, ble Idols siste musikalske utspill på mange år. Den fikk kun en 47. plass i England og ble uplassert i USA, Idols dager som superstjerne var så definitivt over. Oppmerksomhet i pressen pådro han seg likefullt, i 1992 banket han opp en fan med det resultat at han ble idømt bot og to års prøvetid. To år senere, rundt samme tid som "Speed", overlevde han såvidt en overdose. Etter overdosen trakk Idol seg klokelig tilbake, og konsentrerte seg resten av tiåret om å få skikk på livet sitt igjen.

Med 90-årene tilbakelagt kom lysten og troen på et comeback. Et nytt samlealbum i 2001 og en opptreden - og påfølgende album - på VH-1s serie "Storytellers", overbeviste Idol om at det fortsatt var et marked for ham. Gjenforent med sine gamle venner Steve Stevens og Keith Forsey, gjorde Idol albumet "Devil's Playground" høsten 2004. Albumet er for salg fra mars 2005, og da vil det vise seg om Idols karisma igjen kan bringe ham inn på hitlistene.