Espen Beranek Holm er i dag først og fremst kjent som satiriker fra Hallo I Uken, dernest som mannen bak en av norsk rocks mest omstridte noveltyhits med 1981s "Dra Te Hælvete". Den kollektive hukommelse virker derimot langt på vei å ha fortrengt Beraneks ikke helt ubetydelige produksjon av album gjennom 80-tallet. Innen Beranek forlot rollen som soloartist - og samtidig langt på vei rocken - rakk han å gjøre intet mindre enn seks studioalbum under eget navn.

Andrealbumet "X-Ray" var den utgivelsen som for alvor plasserte Beranek blant det tidlige 80-talls mest spennende og lovende norske artister. Som multiinstrumentalist med forkjærlighet for Kraftwerk, David Bowie, synth og et bevisst forhold til å skape en mystisk aura rundt seg selv, skilte Beranek seg ut fra de fleste av sine samtidige her hjemme. Den store synthbølgen kom aldri til Norge, noe som gjør Beraneks valg av sjanger til at han i ettertid fremstår som en ganske ensom representant for formen i disse årene.

"X-Ray" er dog ikke synthpop av varianten lys og naiv, "X-Ray" dyrker i større grad en mørkere, langsommere utgave hvor også gitar, bass og trommer bidrar til et lydbilde som i enkelte øyeblikk er vel så beslektet med postpunk som rendyrket synth. En eventuell påvirkning fra Kraftwerk kan kun høres i korte blaff, elementer av Gary Numan og tilsvarende, mer futuristisk anlagte synthartister er da mer fremtredende, foruten at Beraneks fyldige vokal opprettholder en konstant link til David Bowie i perioden fra siste halvpart av 70-tallet.

To singler ble hentet fra "X-Ray" - "It's So Strong" og "City Lights" - , og begge er å regne blant albumets fineste øyeblikk. "It's So Strong" er dempet, elegant synthpop med et utløsende refreng av langt over middels styrke, låtens keyboardtema og -sound er for øvrig det eneste stedet på albumet hvor Beranek for alvor har fingrene dypt nede i skjortelomma på Kraftwerk. "City Lights" er stakkato, rask, heftig pop med et bastant synthbassriff som av alle ting kobler referanselinjer til Munchs mektige "Mouse" (en låt som for øvrig kom mange år senere). Her er med andre ord to sanger, to singler som i høyeste grad forsvarer nye runder og forlenget liv.

Andre titler som kneiser høyt er mektige, melodiøse "I Believe In You" og den Bowie'ske, funk-light poplåten "Walking In The Dark". Begge disse er ytterligere bevis for Beraneks evne til å gjøre melodiøs, relativt sett ukomplisert pop og samtidig opprettholde en viss spenning gjennom enkeltdetaljer og spisse kanter i produksjon og arrangement. Foruten bass - begått av Bernt Biberg - , gjør Beranek alt selv inkludert produksjonen. "X-Ray" fremstår i lyd klar, ren og kledelig kjølig, noe mange sikkert vil mene er et synonym for stivt og sterilt - men som uttrykk for sin tid og sjanger holder "X-Ray" seg rent lydmessig veldig godt.

Alt er dog ikke like vel utført, de sporene hvor gitar- og aggressivitetsnivået er størst faller noe flatt - det gjelder især "A Song Of Kindness" og "Crazy Things". Når den instrumentale, pompøst filmatiske "Exit" runder av er det imidlertid ikke vanskelig å tilgi albumets svakere sider, for "X-Ray" inneholder totalt sett klart flere pirrende enn irriterende momenter.

"X-Ray" ble utgitt på en tid hvor 'bra til å være norsk' var en ikke helt uvanlig floskel i omtale av norske plater, og det skal ikke helt utelukkes at en positiv vurdering av "X-Ray" i dag fortsatt er noe preget av en slik holdning. Trolig ville ikke "X-Ray" blitt viet særlig tid dersom en av mange sammenlignbare britiske artister hadde stått ansvarlig for det, men satt inn i datidens norske sammenheng er det ingen tvil om at "X-Ray" fortsatt bærer mange kvaliteter. Og selv om 1983 på ingen måte har gått inn i historien som et av de store årene for norsk rock, skal det ikke uten videre kimses av et album som vant Spellemannprisen for årets beste rockalbum.

"X-Ray" og "Trigger" (1984) ble i 2007 samlet på en enkeltcd.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.