I årene 1987/88 ble det kjørt ganske omfattende kampanjer for å markedsføre australsk rock. Etter INXS` enorme suksess fikk australske band stor oppmerksomhet, og plateselskapene utstyrte platecoverne med stickers som forkynte "Rock From Down Under". I 1988 kjørte CBS/Epic frem australske band under banneret "1988 Australian Rocks", kjøpte du et av disse albumene fikk du også med et innlegg som reklamerte for de øvrige av selskapets band fra Australia - og CBS/Epic hadde band som Midnight Oil, Mental As Anything, Flash And The Pan, Noiseworks m.fl. i stallen.

Nå tilhørte Boom Crash Opera Warner Bros. og var ikke gjenstand for den type kampanjer, men de nøt utvilsomt godt av den positive fokuseringen på australsk rock og fikk sin dose oppmerksomhet i pressen. Musikalsk ligger de på sitt debutalbum et sted mellom Duran Duran og Midnight Oil, og det er selvsagt vanskelig helt å unngå og få assosiasjoner til INXS her og der. Albumet har fått et tidstypisk - men ikke plagsomt tidstypisk - lydbilde (dette ble for øvrig det siste albumet Alex Sadkin produserte før han døde) som til tider er så bombastisk og storslagent som mye av datidens produksjon var, men som først og fremst virker luftig og klart.

Nettopp produksjonen er ganske sentral, for jeg har en følelse av at bandet ble litt for flinke for sitt eget beste på dette albumet. Til tross for gode kritikker gjorde nemlig ikke platen det store innhogget på verdens hitlister, og det er lett å forstå så lenge det er vanskelig å finne hitsingler på albumet. Det vil si, de finnes her - men de er produsert og arrangert på en måte som langt på vei dreper hitpotensialet. Ta "Hands Up In The Air", som med sitt hoiende na-na-na refreng kanskje er albumets beste eksempel på en mulig hit; men hvor produsent eller band velger å bryte opp låten med et stillferdig midtparti samt hele låten gjennom jobber mot refrenget og ikke med det. Det er ikke meg i mot, for jeg synes låten fungerer veldig bra - men det er ingen millionselgende hit med en slik løsning. Det samme kan sies om "Bombshell", en i utgangspunktet glad, ukomplisert morolåt med funky tendenser hvor de i stedet for å bygge videre på det ukompliserte fundamentet lasser på med masse lyd og kronglete temposkiftninger.

Det er flere andre spor som derfor kommer heldigere ut enn de to nevnte, i kraft av at de er gjort enklere og at det virker som om både band og produsent er enige om hva man ønsket å gjøre med dem i utgangspunktet. "Her Charity", "Sleeping Time" og ikke minst "Caught Between Two Towns" er tre eksempler på de kvalitetene albumet tross manglende hits inneholder. Kvalitetssterk, til tider oppfinnsom, og fengende pop som har tålt tidens tann utmerket.

Jeg mener å huske at det dukket opp nok et album av bandet i norske butikker, men etter det tror jeg ikke de fikk flere sjanser på det internasjonale markedet. Hjemme i Australia har de imidlertid gitt ut en rekke album, og bandet holder det fortsatt gående. Se deres offisielle side for informasjon.