Rundt 1983/84 hadde musikkskribenter en tendens til å referere til lovende, gitarbaserte band fra de britiske øyer som mulige nye utgaver av U2. Band som Echo & The Bunnymen, The Waterboys, The Alarm, The Chameleons og Big Country ble alle spådd en stor fremtid i kjølevannet av U2`s stadig voksende suksess. Med unntak av en forkjærlighet for det store, luftige gitarsoundet hadde imidlertid ikke disse bandene særlig mye til felles, og skotske Big Country`s debut fremstår da også som et både selvstendig og egenrådig album.

Allerede fra første innledende trommeslag på "In A Big Country" tar bandet sats og gir klar beskjed om at de vet hva de vil. "In A Big Country" er nok uten tvil deres signaturlåt, og den sammenfatter bandets musikalske lydbilde i løpet av sine drøye fire minutter. De klangfulle, ljomende gitarløpene innehar en like sterk identitet som The Edge`s ditto, og i solopartiene spisses tonene til noe forbløffende likt lyden av sekkepipe. Kombinert med trommeslager Brzezicki`s oppfinnsomme spillestil og Adamson`s markante, inderlige vokal så fremstod de som et friskt, duggvått pust på den britiske musikkscenen.

Så særegen og rik på egenart er gitarene på "The Crossing" at det nesten blir - og etterhvert ble det kanskje det - en hemsko for bandet. Når sound og melodikvalitet matcher er imidlertid resultatet panoramarock av ypperste klasse, i stolt marsj over det skotske høylandet. "Chance", "Fields Of Fire", den vakre "The Storm", og det langstrakte, gyngende avslutningssporet "Porrohman" er sammen med "In A Big Country" de store høydepunktene på et usedvanlig jevnt besatt album.

Her og der svikter det rett nok noe på låtmaterialets kvaliteter, og da kommer også bandets svakheter til syne. Når låtene ikke helt sitter som de skal blir lydbildet noe monotont, klagende og slitsomt; og man innser at bandets utviklingsmuligheter innenfor de gitte musikalske rammene på "The Crossing" er begrensede. Nå forstod Big Country dette selv og videreutviklet seg gjennom senere album, men da mistet de også på mange måter sitt momentum som band. "The Crossing" står fortsatt som et av 80-tallets fineste debutalbum, men det vitner også om løfter som ikke ble innfridd og et band som aldri helt maktet å oppfylle sitt potensiale.

En parantes avslutningsvis: Coveret ble opprinnelig sluppet i tre ulike farger, blå (to logovarianter: grå eller sølvfarget) rød (gullfarget logo) og grønn (gullfarget logo). Det blå omslaget er det vanligste av disse.