Bauhaus. 1. Tysk høyskole for arkitektur og formgivning i mellomkrigstiden, stor betydning for utviklingen av funksjonalismen. 2. Engelsk band med utspring i postpunk, stor betydning for utviklingen av gothrock. Bauhaus er intet dårlig navn for sistnevnte Bauhaus, i likhet med funksjonalistene brøt - om enn ikke like radikalt - vårt Bauhaus med fortiden og formet nye rom.

Betydelige ikoner som Joy Division, The Cure og Siouxsie And The Banshees oppstod før Bauhaus, men disse tre hadde alle direkte røtter i punkbevegelsen og foretok en glidende overgang mot det gotiske. Bauhaus debuterte rett på sak med langstrakte "Bela Lugosi's Dead" sommeren 1979, og spikret med det goth og horror per definisjon. Bauhaus' status er til tross for aksept av bandet som et av de første, kanskje det første, noe diffus i enkelte gothkjellere. Ikke særs underlig, enn så lenge Bauhaus' materiale kan oppfattes som tildels sprikende og ikke alltid vil forføre den som tiltrekkes mer av goth'ens estetikk enn av det rent musikalske.

Gjennom en relativt kort platekarriere på fire år - da ser vi bort fra comebacket på konsertscenen mot slutten av 90-tallet - , rakk Bauhaus å gjøre fire studioalbum foruten en håndfull singler og et livealbum. "1979-1983" trekker som tittelen tilsier veksler på hele katalogen i disse årene, med albumkutt, singler samt ett par rariteter i boks. Bandets to første, og av mange regnet som ypperste, album er spesielt godt representert, hele seks av ni kutt fra "In The Flat Field" (1980) og syv av ti kutt fra "Mask" (1981) er inkludert. Med korrekt uttrekk fra "The Sky's Gone Out" (1982) og "Burning From The Inside" (1983) foruten selvstendige singlespor lagt til, gir "1979-1983" et omfattende bilde av Bauhaus.

Drøye to timer med Bauhaus tydeliggjør to ting. For det første og det positive en større grad av variasjon enn mange tilsvarende band, for det andre og det negative at Bauhaus slettes ikke var like gode til enhver tid. Det siste er nærmest som det skal være for band av denne skole og årgang, Bauhaus er på ingen måte alene om å ha utført traurige doser stillestående gloom innen feltet goth. Hva som sikkert ble oppfattet som gode idéer der og da, fremstår i dag - på lik linje med mye av 60-tallets surrete psykedelia - trøttsomt og lite hissende.

Det bedre er imidlertid i flertall, og det bedre viser et band som kan mer enn en vinkel og endog oppviser glimt av humor. Mangt av det Bauhaus foretok seg de første par årene faller inn under dyster, messende postpunk som tidvis grenser mot malende metal - ta "In The Flat Field" og "Stigmata Martyr" som to prov - ; men de åpnet hele tiden opp også for andre uttrykk. "1979-1983" byr derfor også på hektende goth berører pop ("The Passion Of Lovers", "She's In Parties", "Spirit"), beroligende sidespor mot det akustisk pene ("All We Ever Wanted", "Slice Of Life"), foruten en rekke gode kutt - "Terror Couple Kill Colonel", "Who Killed Mr. Moonlight?", "Silent Hedges", "The Sanity Assassin" er fire - som står stødige alene. "Ziggy Stardust" (Bowie) og "Telegram Sam" (T-Rex) vitner dessuten om Bauhaus' sans for glam og rock basert på de effektive riff og gyngende bassganger, samtidig som førstnevnte minner om at Peter Murphy er en av de mange vokalister som drar assosiasjoner til Bowie.

Samlet hørt og sett gir "1979-1983" en ypperlig plantegning over et band som var langt fra så sjangerpuritanske som deres ettermæle antyder. Det gir langt større mening å tilnærme seg Bauhaus som et relativt fritt vandrende band innenfor epoken postpunk, enn å forvente seg rendyrket goth. Med det som utgangspunkt, vil Bauhaus kunne oppleves som et lekende band med utfordrende såvel som fengende musikk i arkivet.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.