Spice Girls kan nok vise til langt flere førsteplasser og var dessuten gjenstand for større hysteri, men Bananarama holder likevel posisjonen som britenes mest suksessrike jenteband med hensyn til antall listeplasseringer. Hele 27 singler prikket Bananarama inn på den engelske singlelisten i storhetstiden fra 1982 og frem til tidlig 90-tall.

Da Bananarama i samspill med The Fun Boy Three og "It Ain't What You Do (It's The Way That You Do It)" gjorde seg bemerket for første gang vinteren 1982, ble de raskt omfavnet som et muntert og upretensiøst popalternativ. Med friske versjoner av eldre hits og stor utstråling, ble Bananaramas image de morsomme og søte nabojentene. Trioens rufsete frisyrer og store, fargerike, klær, var en befriende motsats til popbransjens fokus på å selge kvinnelige artister med et seksuelt ladet image. Selv da Bananarama forlot dette imaget etter noen år og siden fremstod som mer elegante og glamorøse, beholdt de gjennom hele tiåret et inntrykk av å være jordnære kompisjenter som foretrakk pub'en på hjørnet foran diskoteket downtown.

"The Greatest Hits Collection" er et noe aldrende samlealbum, men holder fortsatt stand som standardvalg dersom Bananaramas største og beste i ett jafs er hva som ønskes. Albumet ble dessuten oppgradert i 1999 (hvilket er den versjonen som er listet her) med tillegg av enkelte kutt utgitt etter 1988 - "Help!", "Preacher Man" - og bedre lyd. Ett hefte slik som vi liker det i forbindelse med singlesamlinger, samtlige covers avbildet, listeplasseringer inkludert, noen anekdoter og refleksjoner rundt hvert enkelt kutt, bidrar til at "The Greatest Hits Collection" holder mål som samlealbum også i dag.

I likhet med Bananaramas image, er også deres musikk fra 80-tallet inndelt i to klart adskilte epoker. "The Greatest Hits Collection" innledes av siste epoke, den som ble skrevet og produsert i samarbeid med autopilotene Stock, Aitken & Waterman. De syv første sporene er alle fra denne perioden og forteller mye om hvor effektive SAW var, såvel som hvor liten spennvidde de var i besittelse av. Bearbeidelsen av nederlandske Shocking Blues "Venus" fra 1970 var første møte mellom Bananarama og SAW, uimotståelig discopop til å spise opp som bragte bandet til førsteplass på den amerikanske singlelisten i 1986. Ingen av kuttene signert SAW kan måle kvalitet med "Venus", dog er både "I Heard A Rumour" og "Love In The First Degree" ypperlige utslag av SAWs masseproduserte popformel. De resterende sporene fra deres hender er kun bleke kopier av de to nevnte, og viser med all tydelighet hvor maskinelle og begrensede SAWs evner var.

Avstanden mellom SAWs bidrag og materialet fra årene 1982 til 1984 er betydelig, og det er liten tvil om at Bananaramas tidligste år er en langt mer underholdende og sjarmerende opplevelse enn epoke to. Med Tony Swain og Steve Jolley som produsenter og låtskrivere på laget, gjorde Bananarama i disse årene en rekke fine singler. "Really Saying Something" (nok en coverlåt i selskap med The Fun Boy Three), "Shy Boy", "Robert De Niro's Waiting", "Cruel Summer", "It Ain't What You Do (It's The Way That You Do It)" og "Na Na Hey Hey (Kiss Him Goodbye)" er alle suverene popspor. Det svinger og smiler av disse låtene, det er yndig, sommerlig arrangert, pop hvor Bananarama blunker lurt og triller kokosnøtter. Bananarama var ganske enkelt det perfekte bandnavn for den musikken trioen gjorde i løpet av deres første periode.

Alle bør ha minst én Bananaramafavoritt - min er "Cruel Summer" (på et annet plan er det Keren Woodward, om noen skulle ha interesse av å vite det) - , for på sitt beste skapte de altfor god popmusikk til at de fortjener å ignoreres. Bedre bananer fra Storbritannia får du ikke, og "The Greatest Hits Collection" er en god klase.