Barry Adamson bør være kjent som slagferdig bassist fra sammenhenger som Magazine og Nick Cave And The Bad Seeds, som soloartist har han imidlertid gått sin helt egen sti og langt på vei fjernet seg fra rockens middelvei. Hans prosjekt gjennom en rekke soloalbum har vært å lage filmmusikk til filmer som neppe eksisterer særlig mange andre steder enn i hans eget hode.

"Moss Side Story" - Moss Side er området av Manchester hvor Adamson selv er født - er hans debut i så måte, og det er et album som introduserer og setter premissene for den musikken han har laget som soloartist i løpet av de siste femten årene. Tilnærmingen til filmen går ganske klart gjennom krim noir sjangeren, hvilket innebærer stemningsmettede, skremmende lydcollager blandet med hektende detektiv- og spiontemaer i klar tradisjon etter James Bond og tilsvarende.

Vi snakker selvsagt instrumentalmusikk preget av piano, hammondorgel, blåsere og strykere. Adamson har med unntak for "The Man With The Golden Arm" (Bernstein) og "Alfred Hitchcock Presents" (Gounod) skrevet alt materialet selv, men får musikalsk hjelp av en rekke personer for å virkeliggjøre sin "Moss Side Story". Gary Barnacle, Rowland S. Howard, Mick Harvey og Kid Congo Powers er blant de mer gjenkjennelige navnene som gir sine bidrag på albumet.

Problemet med mye filmmusikk er at det ikke fungerer spesielt godt utenfor filmen den er ment å tonesette, og selv om det i dette tilfellet ikke finnes noen film; så oppstår mye av det samme problemet. Albumet inneholder en rekke fine stemninger og temaer som påkaller interesse, men som helhet så blir det veldig usammenhengende og springende fra et tonelandskap til et annet. Det er musikk som skriker etter å bli billedsatt og det er godt mulig meningen er at hver individuelle lytter skal lage sin egen versjon av "Moss Side Story", men jeg for egen del klarer ikke å lage en indre film av albumet. Den vedlagte teksten av Dave Graney hjelper meg dessverre heller ikke særlig på vei, og resultatet blir derfor at "Moss Side Story" fremstår som et moderat interessant album med enkelte pirrende øyeblikk men uten den nødvendige indre sammenhengen.

Noen gode alternativer for alle med svakhet for coole temamelodier er det dog rom for, prøv gjerne "Under Wraps", "The Swinging Detective", og selvsagt versjonen av den underbare "The Man With The Golden Arm".