'...it's the perfect tribute to one of Britain's most important bands'. Slik står det å lese i booklet'en som medfølger "Stepping Out Of Line - The Anthology". Det faktum at plateselskap og skribenter av sleevenotes tar hardt i for å markedsføre re-issues og samlepakker, skal ikke være egnet til å sjokkere noen. Men å hevde at Au Pairs tilhører britenes viktigste navn gir neppe gehør hos altfor mange, verken hjemme i Birmingham eller på vår side av kanalen.

Au Pairs skilte seg dog noe ut fra de mange samtidige i bølgen av britisk postpunk, to kvinner og to menn som musikkideologisk sett var mer prinsippfaste i filosofien om DIY enn andre fra samme tid. Frontet av den kompromissløse Lesley Woods, markerte Au Pairs seg også som talspersoner for feminisme, seksualitet sett fra kvinners ståsted og generell radikalisme. Woods sterke personlighet og bandets tekster, gir muligens rom for å mene at Au Pairs har vært en større inspirasjonskilde for kvinnelige musikere enn for mannlige. Sett på den måten, er det kanskje likevel ikke helt feil å hevde at Au Pairs tilhører - for mindre grupperinger, vel og merke - britenes viktigste band.

"Stepping Out Of Line - The Anthology" inneholder alt Au Pairs spilte inn i studio gjennom en forholdsvis kort platekarriere fra høsten '79 til høsten '82. Det inkluderer albumene "Playing With A Different Sex" (1981) og "Sense And Sensuality" (1982), samt frittstående singler, b-sider, BBC-Sessions og demoer tiltenkt et planlagt album nummer tre. Føyd til er også en versjon av Janis Joplins "Piece Of My Heart" fra konsertalbumet "Live In Berlin" (tatt opp i 1981, utgitt i 1983).

Musikalsk sognet Au Pairs til den rytmefokuserte fraksjonen av postpunk, der ska og reggae var viktige elementer og gitarene var rytmeinstrumenter på lik linje med bass mer enn som redskap for riff eller soloutflukter. Det kan med andre ord danses til Au Pairs, dog er det - ikke minst på første album - et relativt strippet og stakkato sound som utgjør bandets grunnleggende fundament.

"Playing With A Different Sex" (som noterte en pen 33. plass på den engelske albumlisten) fremheves av de fleste som bandets beste album. En lat beskrivelse av "Playing With A Different Sex" vil være at det fremstår som Gang Of Four light, noe mykere i kantene og med større vekt på pop enn den punk og rock som Gang Of Four representerte. Her finnes flere gode kutt - med "We're So Cool" og "It's Obvious" i tet - , men hørt som helhet begeistrer ikke albumet spesielt. Mye av materialet føles formelpreget og er uten tilstrekkelig variasjon eller energi til å hekte interesse over tid. Albumets beste moment er Woods dominante vokal og de ofte konfronterende tekstene, samt et lydbilde som har overlevd og er ikke alldeles ulikt hva flere av nåtidens unge new wave-nostalgikere bedriver.

Med "Sense And Sensuality" (#79 som høyest i England) ekspanderte Au Pairs formatet og ble enda mer rytmiske enn på debutalbumet. Det vil si, muligens er ikke "Sense And Sensuality" så markant mer rytmisk enn "Playing With A Different Sex"; men tillegg av blåsere, strykere og keyboards bidrar til å understreke den ska og funk som er gitt et mer primitivt uttrykk på foregående album. Personlig oppleves "Sense And Sensuality" som et bedre, rikere og mer spennende album enn debuten. Au Pairs tjener godt på å utfylle lydbildet med flere instrumenter enn gitar og rytmeseksjon, det gir langt flere farger og hjelper til med å tydeliggjøre de drypp av catchy pop som bandet faktisk hadde i seg. "Stepping Out Of Line" og "America" duger som to gode stalltips for et album som har flere lag enn "Playing With A Different Sex".

Au Pairs som et potensielt popband kommer for øvrig godt frem gjennom det rikholdige bonusmaterialet. Flere av singlene og remiksene fra tolvtommere vitner om at Au Pairs med mindre justeringer kunne fremstå som forholdsvis kommersielt gangbare. Som aller tydeligst er dette på bandets siste demoer fra 1983, som ble innspilt som kvintett med tre nye medlemmer etter bassist Jane Munros avgang. Steve Lillywhite var tiltenkt som produsent for tredjealbumet, og med demomaterialets kvaliteter og Lillywhites evner tatt i betraktning; oppleves derfor Au Pairs' oppløsning i 1983 som en brutal stopp for et band som virket å ha mer å gi.

Viktige eller ikke viktige, Au Pairs var alt i alt gode nok til at de fortsatt fortjener oppmerksomhet fra den som fordyper seg i postpunk. Noen vil foretrekke det spartanske "Playing With A Different Sex", andre - som meg - velger heller å holde en knapp på det fyldigere "Sense And Sensuality". En eventuell ellemellelek om hvilket album som skal hentes inn, overflødiggjøres imidlertid fra og med nå av "Stepping Out Of Line - The Anthology". Her er alt på to til prisen av én, hvilket skulle gjøre valget enkelt for den som ønsker å gjøre seg kjent med Au Pairs.