For 1981 var Associates' store plan å gjøre singler i tempo ekspress. Propellert av koffein, billig farmasi og fantasi som spriket i alle retninger, gikk MacKenzie og Rankine hver helg i studio for å trylle frem absurd popkunst. Det ble til seks singler (hvorav én utgitt som 39, Lyon Street) i perioden april til november, uten at noen av disse berørte verken topp eller bunn av de engelske hitlister. Til ingens sjokk eller fortvilelse, enn så lenge Associates på dette tidspunkt ennå ikke var i stand til å kontrollere sin pop med forsonende trekk for ørene til folk flest.

"Fourth Drawer Down" samlet samme år åtte kutt fra disse utgivelsene, et album enkelte regner for å være bandets andre studioalbum til tross for at det i realiteten kun er en opptelling. Hvorvidt "Fourth Drawer Down" skal ha status som regulært studioalbum eller ei, er det liten grunn til å dvele ved eller krangle over. Desto større grunn er det til å rokke ved og riste på den oppfatning noen har om "Fourth Drawer Down" som Associates' beste verk. For "Fourth Drawer Down" henger på ingen måte naturlig sammen som album; det er og forblir et schizofrent album bestående av løsrevne spor og idéer.

Dét innebærer ikke at det er tale om sjaber kvalitet på materialet, men kun et faktum i at "Fourth Drawer Down" aldri var tenkt som en helhet. Dessuten; singler og dets a-sider er nå så sin sak, men b-sider kan tidvis være tunge å fordøye også for den som er kjær i det aktuelle band. Hva gjelder Associates og 1981 skifter det dog noe mellom hva som kan regnes som a eller b (i umiddelbar kvalitet, that is), men det skal ikke herske særlig tvil om at "Fourth Drawer Down" har enkelte skjær de fleste kunne vært foruten. Aller først og fremst "Kitchen Person", som er skrekkelig slitsom selv for en som er familiær med Associates' mest intense trekk. "Q: Quarters" er heller ingen vinner; en i og for seg typisk sak fra Associates, men som aldri finner ordentlig tak verken for MacKenzies vokal eller Rankines instrumentpark. Begge nevnte er for øvrig a-sider.

De instrumentale "An Even Whiter Car" og "The Associate" er begge fine, men samtidig uten den lille spiss av det helt spesielle. Hvilket etterlater fire av åtte kutt som lite egnet for andre enn den indre klikk av kjennere. Den resterende halvpart veier dog opp for den smule misnøye de øvrige gir, for med disse er det tale om eksempler på det ypperste Associates noensinne gjorde. "White Car In Germany" og dens kjøligelegante Bowie mellom Low og Heroes er kan hende Associates' fremste signatur; en udiskutabel klassiker og det av albumets kutt som det er lov til å undres over hvorfor ikke klatret inn på en hitliste eller to. I og for seg gjelder ditto for "Tell Me Easter's On Friday" - platens mest streite utslag av tilnærmet normal pop - og "Message Oblique Speech", men begge disse har et stempel av Associates som nok gjør at det hjelper å kjenne duoens musikk for sånn umiddelbart å oppfatte den konfekt og melodi de faktisk er. Til sist; "A Girl Named Property" er så bevende dramatisk og gripende som få andre enn Associates kan, eventyrlig patos hinsides fornuft og albumets aller beste prov på det unike sound MacKenzie og Rankine var.

"Fourth Drawer Down" er ikke til å passere for den som har fått et visst tak og smak på Associates, men det vil ikke være god skikk å hevde at det er til det beste for nye å ta fatt med akkurat dette albumet. For ikke er det bandets beste produkt, ikke er det særlig homogent, og ikke er det helt lett å fange. Sant nok var eller ble Associates aldri helt som alle andre, men de finnes også i mer imøtekommende utgivelser enn nettopp "Fourth Drawer Down".