Remiksing av eldre bragder er en populær øvelse for artister som har problemer med å tangere godt, gammelt nivå. "Forever Pop" er Alphavilles bidrag til denne trenden, et bidrag som befinner seg makelig plassert innenfor de noe mer moderate utslagene av remiksalbum.

I motsetning til løsere remiksalbum sammensatt av en rekke enkeltstående mikser, er "Forever Pop" et prosjekt hvor de ulike remikserne tydeligvis har fått en klart definert oppgave å utføre. Hva gjelder remiksnissene så er det vel kun Paul van Dyk som kan karakteriseres som en storkanon, andre med større innsikt i DJs og miksebord får korrigere meg dersom det er slik at Christian Fleps, Georg Kaleve, Mark Stagg (Staggman) eller noen av de øvrige bidragsyterne nyter lukurative posisjoner.

Alphaville produserer, koordinerer og har utvilsomt lagt mange av premissene for hvordan de ønsket at sluttresultatet skulle bli. Sluttsummen blir at "Forever Pop" består av svært konservative remikser. Strukturene, melodiene, vokalen og låtene er så og si uten unntak inntakte - her brytes, brekkes og endevendes ikke de originale versjonene på drastiske vis.

Omslaget forkynner at "Forever Pop" er "The hits of Alphaville in the sound of 2001", hvilket er en god beskrivelse av albumets innfallsvinkel. Lydbildet er diskret oppdatert til et mer kontemporært uttrykk, rytmikk, keyboardsound og små detaljer her og der plasserer Alphavilles mest kjente spor i noe mer tidsriktige klær - verken mer eller mindre.

Hvor vellykket det er kan selvsagt diskuteres, og det vil alltid finnes innbitte tilhengere som nær sagt på refleks vil avvise ethvert forsøk på alternative vinkler. Selv føler jeg dog at "Forever Pop" alt i alt kommer ned som en overveiende heldig oppdatering. Når det er sagt skal det understrekes at ikke en eneste av bearbeidelsene på albumet kan erstatte de originale kuttene. Versjonene på "Forever Pop" mangler noe av den enkle, umiddelbare kraften som de beste sporene besitter i sine opprinnelige drakter. Derimot innehar disse utgavene en jevn, behagelig flyt som medfører at "Forever Pop" under ett føles mer helhetlig enn et regulært samlealbum fra Alphaville. Men kanskje aller viktigst: "Forever Pop" understreker at Alphaville faktisk skapte en rekke fine poplåter som uten vansker kan overføres til nye, revurderte omgivelser.

Som et supplement til Alphavilles studioalbum fyller "Forever Pop" sin misjon, og ikke minst er den en langt mer givende og tilfredsstillende affære enn nok et standard samlealbum. Totalt sett utgjør derfor "Forever Pop" en sympatisk bukett sommerpop for samtlige med forhold til bandet. Fin tittel for øvrig, Forever Pop, et godt motto.

Pssst! La albumet snurre etter den tilsynelatende avsluttende "Big In Japan (Eiffel 65 Mix)" - det kommer bonusmusikk.