Med debutalbumet "Forever Young" ble den tyske trioen Alphaville ett av 1984s store navn på de europeiske hitlistene. Singlene "Big In Japan", "Forever Young" og "Sounds Like A Melody" har for alltid skaffet Alphaville et lite hjørne i populærmusikkens historie, og alle disse singlene besitter kvaliteter som har gjort dem til uforglemmelig hymner for en hel generasjon.

"Big In Japan" og "Forever Young" er to låter som for svært mange definerer hvordan viktige deler av 80-tallet musikalske scene fremstod. Førstnevnte er spretten synthpop myntet mot dansegulv og party, mens "Forever Young" er en mektig, gripende og pompøs låt som - uten sammenligning for øvrig - beveger seg i samme landskap som a-has "Hunting High And Low". "Sounds Like A Melody" klarer nok ikke helt å matche disse to i melodi og kvalitet, men den er i besittelse av en enorm avslutningssekvens som gjør at man vender tilbake til den gang etter gang. De siste minuttene av "Sounds Like A Melody" er en hypnotisk virvelvind av syntetiske strykere og hektisk rytmikk som nesten alene gjør det verdt å være i besittelse av albumet.

Videre anerkjennelse utover det å ha laget disse klassiske singlene er det imidlertid sjelden Alphaville blir til del; men de fortjener også et klapp for skuldrene for alt i alt å ha laget et mer enn habilt debutalbum. Foruten de nevnte kuttene står "A Victory Of Love", "Summer In Berlin" og "Fallen Angel" frem som minneverdig, gjennomarbeidet synthpop med teft for fine detaljer. I andre enden av kvalitetsskalaen befinner "To Germany With Love" og "Lies" seg; to hektiske og ustrukturerte låter som henger dårlig sammen og mangler det meste av elegansen som preger de beste låtene.

Alphaville skulle komme til å lage mer ambisiøse og gjennomarbeidede album enn dette ved senere anledninger, men "Forever Young"s beste øyeblikk fremstår i ettertid fortsatt som friske, entusiastiske og uhyre oppkvikkende. Den gang da gjorde de mirakler i ungdomskolens svette og slitne gymsal, i dag kurerer de gruff på selv den gråeste mandag.

Innlegg fra lesere

- "Sounds Like A Melody" klarer nok ikke helt å matche disse to i melodi og kvalitet, men den er i besittelse av en enorm avslutningssekvens som gjør at man vender tilbake til den gang etter gang. De siste minuttene av "Sounds Like A Melody" er en hypnotisk virvelvind av syntetiske strykere og hektisk rytmikk som nesten alene gjør det verdt å være i besittelse av albumet.

Jeg er 100% enig med deg at man blir hypnotisert av avslutningssekvensen på "Sounds Like A Melody." Ville bare si meg enig med forrige taler.

Vanvittig bra side... Keep it up Big Boy!