Nuvel. Fjoråret var et forholdsvis godt musikkår, selv for oss som benytter mer tid på fortid enn nåtid. Ikke fordi gamle storheter presterte maksimum - presis null av de albumaktuelle gamleheltene rakk helt opp til de ti utvalgte - , men fordi 2007 så en jevn strøm solide album hvis innhold krever verken anstrengt hype eller begynnende senilitet for å verdsettes. Sagt på en annen måte; det eksisterer i dag et sjikt mellom det real hot shit (hvor de yngre får stå for sorteringen, så plukker vi andre ett eller to år i etterkant opp den brøkdel som viste seg å holde mål) og det sedate, kommersielle, geriatriske (whatever) som leverer mye kvalitet.

Så; de ti album som akkurat nå holder status som de hyppigst besøkte av nye venner fra året som var. I demokratisk ånd uten innbyrdes rangering og stablet alfabetisk.

"A Weekend In The City" krever hardere enn det instant medrivende debutalbumet, Bloc Party ønsker å bli tatt på alvor og være mer enn bare nok et fengende band i det new wave av new wave. Derfor er "A Weekend In The City" ikke helt umiddelbart, det er litt introvert, litt rart, litt intrikat. På sikt lønner metoden seg, og belønner den tålmodige med et album som har lang levetid.

Hunting For Witches / Uniform / Kreuzberg

Alle gode ting er tre, forteller floskelen. Interpols første og andre var så gode at nummer tre gjerne kunne vært katastrofe, uten at det ville rokket ved deres status. "Our Love To Admire" er ingen katastrofe, Interpols debut på større selskap er noe fyldigere i toner, noe mindre magisk, noe mer kalkulert; men likefullt en svært god ting. "Rest My Chemistry" er for øvrig årets låt, bare sånn til orientering.

Pioneer To The Falls / Mammoth / Rest My Chemistry

Kjedelige Kent, vil mange si. Men de færreste vil si at Kent ikke kan sin sak, eller at Kent ikke har gjort sin sak med klasse. Med en armlengdes avstand til band og album, ble det just mer interessant da "Tillbaka Till Samtiden" var sagt å være Kents våte drøm om elektropop. Og det fungerer, selvsagt fungerer det når svensker vraker gitaren og plugger inn synthen. Dessuten er tekstene deilig svartsinn.

Elefanter / Vid Din Sida / Columbus

LCD Soundsystems forrige, og første, fant aldri feste mellom disse vegger. En kald, kynisk, énstonig gørrhet uten sidestykke. "Sound Of Silver" lå lenge an til samme skjebne, før den en kveld med ett satt - uten forvarsel - midt i sikringsboksen. Det dreier seg trolig om å knekke koden, eventuelt er det bare snakk om å spille høyt nok. "Sound Of Silver" er funky electronica som røsker, og i skarp kontrast til forrige møte har Murphy denne gang også skrevet noen ordentlige låter. Way to go.

North American Scum / Someone Great / Sound Of Silver

Fire unge herrer fra Sørumsand tar tidsmaskin til sånn ca. 1981 og smeller ut maskinell synthrock av fett merke. Produsent Alex Møklebust (Seigmen, Zeromancer) har trolig vært en god mentor, men "Monomen LP" (joda, du får den på cd) er først og sist fire bråmodne talenter som må ha vokst opp i gode hjem og blitt foret med de riktige inspirasjoner. Heia og hurra!

Neon / Asian Space Station / Stand Still Jane Fonda Pt. II

Cookies, i seg selv, er snadder; og så er også 1990s debut. Energisk, smittende indierock fra en trio som så visst har fått utdelt sin skjerv smart-ass humør. 1990s føyer seg inn i rekken av band som gjør Glasgow og Skottland til noe av det grommeste geografi kan gi. Enda bedre, "Cookies" er av de album som evner å minne om at det alltid kommer en ny, bekymringsløs sommer.

You Made Me Like It / Is There A Switch For That? / Weed

Paradise Lost har mistet mange engler og enda flere lyttere siden storhetstiden på 90-tallet, mye fordi de selv har valgt å vandre egne veier. "In Requiem" tar skritt tilbake mot "Icon" (1993), uten helt å gi slipp på den goth eller de slankere riff som preget albumene fra 1995 av. For en fortapt sønn som igjen vender tilbake etter mange år, er dette en fin balanse som gjør "In Requiem" til et gledelig helstøpt album.

Ash & Debris / Requiem / Fallen Children

Porcupine Tree virker være vaksinerte mot å lage skuffende album. Så også denne gang, hvor fem ganske lange og et kjempelangt kutt gir bandet rom og tid til å dvele frem de harmoniske og symfoniske melodier som kjennetegner Porcupine Tree. Det skal dog noteres i margen at Wilsons kameratskap med Opeth har medført en noe ukritisk iver etter å smette inn riff à la møkkagreip i utide; litt mer rasjonell bruk av disse ville løftet "Fear Of A Blank Planet" ytterligere.

Fear Of A Blank Planet / Sentimental / Way Out Of Here

Da radiostasjonene kastet seg over en av årets lengste sangtitler, bragte de Superfamily opp fra det ukjente til noe nær nasjonal kjennskap og aksept. Nær. For Superfamily befatter seg med en type glamorøs&grandios større-enn-livet-pop som av ubegripelige årsaker aldri får riktig grep om norske platekjøpere. "Warszawa" snappet Spellemann i kategori pop, noe annet vil da også vært uhørt siden ingen andre norske popalbum av året var i nærheten av den vilje, kreativitet og utførelse som her ligger.

The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night / Warszawa / Bitches On The Scene

Musikkbransjens nusseligste kvasisøskenduo slo, etter noe surmuling i forbindelse med de par forrige album, knallhardt tilbake i 2007. "Icky Thump" ser Jack og Meg dundre til med en offensiv tyngde som virkelig får det til å skvette og sprute i sumpa. Knabbet et riff eller to fra Zep? Hvem hekter seg vel i dét; Zep knabbet som kjent mer enn både ett og to.

Bone Broke / Rag And Bone / A Martyr For My Love For You

Elusive; trio fra det forblåste vest som på deres tredje langspiller Locked Doors, Drinks And Funerals forvalter klassisk gothrock med stor stil. Salvatore; veterankooperativet som med Days Of Rage skrudde opp takt og forvandlet det postkrautinstrumentale groove til noe nær årets mest dansbare. Audrey Horne; fortsatt tidenes mest forførende bandnavn, og i likhet med debuten fra ett par år tilbake er fjorårets Le Fol smart og inspirert metal av styggfengende styrke. The Cheaters; debutep'n fra 2006 var ikke noe blaff, det selvtitulerte albumet er salig og herlig romstering i garasjen.

Årets retroutgivelse, i en bransje som flommer over med nyutgivelser av så ymse kaliber, er Liliedugg og Sannhetens Voktere. Fordi det føles viktig og riktig at et av landets fremste panserband endelig er å finne i platebutikkenes hyller. Gi oss flere slike, for vi er faktisk en håndfull eller ti som blir oppriktig begeistret ved tanken på å få noen av de mange utilgjengelige klassikere fra norsk pop og rock ut på markedet igjen.

Til sist et lite, og ikke direkte kredibelt, vink til vår alles Lene Alexandra, som med My Boobs Are OK blåste en stor boble Hubba Bubba og skapte en norsk trashklassiker. Det skulle altså ta tyve år før vi fikk vår egen Samantha Fox. Jaggu på høy tid.

Kommentarer? Post dine innspill...

Tips en venn om denne artikkelen.