forside  |  plateomtaler  |  bandindex  |  klassiske kutt  |  artikler  |  galleri  |  forum  |  linker  |  kontor  


årets plater 2005
 intro

Året 2005 var året da høsten ble så bratt for ultrapop... men the music plays forever, for å låne ord fra Pet Shop Boys. Og hva gjelder det musikalske 2005, så virker det som det blir skapt, spilt og spist pop og rock i større mengder enn noensinne. Platebransjens vedvarende bekymring for synkende platesalg gjenspeiler seg ikke på noe vis i antallet tilgjengelige utgivelser.

Med det første tiåret i det nye årtusen halvveis til ende, blir det stadig tydeligere at de dominante trenders tid virker å være over til fordel for et mangfold som spriker til alle kanter. Det er - i likhet med de senere år - vanskelig å peke på et bestemt uttrykk eller en spesifikk sjanger som virkelig preget 2005. En rekke scener og moter var muligens tydeligere enn andre, men ingen var dominerende nok til at man kan si året 2005 var året da 'ditt' slo gjennom for fullt eller 'datt' erobret alles oppmerksomhet.

Sett under ett var 2005 et godt år for pop og rock, ikke minst på den nasjonale scene. Mengde og kvalitet som produseres av norske artister er større og bedre enn noensinne, en markant markedsøkning fra 25% til 35% på ett år forteller også at publikum vil ha norsk musikk. Det er lite eller ingenting som tyder på at de kommende år skal bli noe dårligere, for norsk pop og rock er pr. i dag preget av en solid blanding eldre, veletablerte artister, lovende nykommere og ikke minst en variert og aktiv undergrunn. Festivaler, plateselskaper og andre som beklager seg over trange kår må gjerne klage så mye de makter, realiteten er uansett at forholdene for norsk populærmusikk aldri har vært bedre enn hva de er nå. I den forbindelse skal VG og Dagbladet få en sjelden dose ros, for på godt og vondt har musikkredaksjonene i disse to tabloidene etterhvert blitt aktive og viktige pushere av norsk musikk. VG og Dagbladet er sammen med P3, Platekompaniet, Svisj og tildels ZTV de viktigste mediearenaene for norske artister og band. Så får heller landets eneste vidtfavnende musikkmagasin, Mute (Monster, Scream og andre er nisjeprodukter), sture over det og takke seg selv fordi de marginaliserer egen påvirkningskraft gjennom å male seg inn i et ekskluderende indiehjørne.

Det svunne 80-tall og datidens helter, da? Jo takk, det står til liv. Erasure, Billy Idol, New Order, Echo And The Bunnymen, Simple Minds, Bon Jovi, Depeche Mode, a-ha, Madonna, Kate Bush, Bananarama og Enya er bare noen av mange navn som lanserte nye studioalbum i 2005. Med samlealbum og nyutgivelser i bøtter og spann føyd til, var 2005 et år hvor det var mer enn nok å gripe fatt i for den som vier seg til nostalgi ene og alene.

For tredje året, her er ti personlige favoritter fra året som gikk. Alfabetisk sortert og ikke innbyrdes rangert.

 :::
Artist: Apoptygma Berzerk
Tittel: You And Me Against The World
Selskap: Sony BMG / Gun

Stephan Groth og hans Apoptygma Berzerk er velkjente veteraner på det internasjonale EBM- / synthmarkedet, men i hjemlandet har Fredrikstads syntetiske sønn aldri skapt store overskrifter. "You And Me Against The World" har fått mange gamle tilhengere til å skutte seg, dette fordi albumet fremviser et fyldigere Apop med gitarer og streitere stukturert pop. For en med et noe mer sporadisk forhold til Apops utgivelser, blir imidlertid stiljusteringen uproblematisk og skygger aldri for albumets mange gode låter. "You And Me Against The World" viser at Apoptygma Berzerk er modne for et større publikum.


Love To Blame / You Keep Me From Breaking Apart / Mercy Kill

Artist: The Bravery
Tittel: The Bravery
Selskap: Island

The Bravery er fra New York, men både høres og ser ut som om de var fra London eller Glasgow. På debutalbumet gjør kvintetten freidig nåtids new wave parret med crisp electropop og en touch 80s glam. The Strokes med synth, hevder noen. Kanskje dét. "An Honest Mistake" er for øvrig årets kan hende beste single i mine ører.


An Honest Mistake / Out Of Line / Unconditional

Artist: Depeche Mode
Tittel: Playing The Angel
Selskap: Mute

Vi lar tvilen komme Basildons beste til gode denne gang, for "Playing The Angel" er ikke komplett himmel. Noe slurvete låtskriving her og der samt en viss mangel av åpenbare singlekandidater trekker ned. Likevel, "Playing The Angel" innebærer en rekke gleder for den som aldri slutter å kjærtegne Depeche Mode. Neppe blant deres mest umiddelbare, neppe blant deres aller beste, men du verden hvor mye fint det er her okkesom.


John The Revelator / Precious / Nothing's Impossible

Artist: Don Juan Dracula
Tittel: Young Debutantes II
Selskap: Switch Off / Tuba

Et uhorvelig stupid image og ditto begredelig bandnavn til tross, Don Juan Draculas casiosynth møter energisk pop er høyst smittende vare. På avstand kan man fort begå det feilgrep å avfeie Don Juan Dracula som flipp og novelty, men "Young Debutantes II" og et sett rett så spretne popspor viser at bandet har mer hold enn som så. En sikker vinner for alle som fortsatt holder Melody Clubs "Palace Station" blant de siste års beste singler.


Take Me Home / Down In The City / Into The Sunset

Artist: Ladytron
Tittel: Witching Hour
Selskap: Island

Ladytrons tredje viser et band som gjør noe av det samme som nevnte Apoptygma; utvider lydbildet med gitarer og vektlegger generelt større fylde. Dog mer diskret, og Ladytrons dels oppdaterte, dels nostalgiske utgave av fordums synthpop og elektronikk trives fortsatt godt i sine justerte omgivelser. Like godt balansert mellom det søte og det syrlige som tidligere, og jammen fant ikke "Destroy Everything You Touch" veien til medium høy rotasjon på ZTV. Snart popstjerner på ordentlig.


Destroy Everything You Touch / Soft Power / Sugar

Artist: Madrugada
Tittel: The Deep End
Selskap: EMI

Med deres fjerde album klatret Madrugada de siste trinn og entret norsk rocks eliteserie hva gjelder platesalg og oppmerksomhet. Musikalsk har de tilhørt det ypperste sjikt helt siden debutalbumet "Industrial Silence" kom i 1999, og "The Deep End" bare bekrefter Madrugada som et usedvanlig selvsikkert og stilsikkert band. Ganske vakkert, faktisk, at et band av Madrugadas format kan gå hen og selge 80.000 eksemplarer i et lite land.


The Kids Are On High Street / Hold On To You / Subterranean Sunlight

Artist: The Mars Volta
Tittel: Frances The Mute
Selskap: Universal

Mens innbitte proggere krangler så busta fyker over hvorvidt The Mars Volta er 'ordentlig' prog eller ikke, kan vi andre slå fast at "Frances The Mute" i det minste er en noe mer utfordrende lytt enn svært mye annet. En noe variabel første halvdel og en irriterende trang til intetsigende lydskulpturer lagt til side, de siste drøye tredve er en dynamisk ferd gjennom metal, avant, groove og alternativ eh... 'prog'.


Tarantism / Plant A Nail In The Navel Stream / Faminepulse

Artist: New Order
Tittel: Waiting For The Siren's Call
Selskap: London / Warner Music

"Waiting For The Siren's Call" var blant vårens høydepunkter for den eldre garde, og har vist seg å stå distansen ut hele 2005. Blant årets mest spilte på denne adresse, hvilket betyr at New Order fortsatt har mer å bidra med enn de fleste band av samme årgang. Særdeles hyggelig, og glem nå for all del heller ikke å kjøpe deres suverene singlesamler av året.


Who's Joe? / Morning Night And Day / Dracula's Castle

Artist: Ricochets
Tittel: Isolation
Selskap: Kong Tiki

Ricochets følger opp blendende flotte "The Ghost Of Our Love" (2003) med mer av det samme og nesten like bra. "Isolation" flytter verken fjell eller bygger nye hus, men i likhet med Madrugada har Ricochets ryddet sitt eget hjørne innen hva som lemfeldig kan betegnes som romantisk, rotfestet rock. Noe mer rufsete og langt mindre høytidelige, men Ricochets bør kunne appellere til en god porsjon av Madrugadas nyvunne publikum.


Little Bit Of More / Isolation / I'm Gonna Eat Myself

Artist: Silverbullit
Tittel: Arclight
Selskap: NEG

"Arclight" er strengt tatt indeksert under 2004, men albumet ble sluppet så sent på året at det ikke fant veien til de fleste norske platereoler eller ører før etter årskiftet. Svenske Silverbullit spriker bredt med fare for å miste identitet, dog hekter underliggende metalliske skygger det hele sammen. Albumets mørke rock sveiper over gotisk drama, synthpop, akustisk Neil Young, Madchester. postpunk og en rekke elementer fra 80- og 90-tallets mange rockscener.


Only Gold / Winter Coat / Boof

 ... og tre norske som hadde fortjent større oppmerksomhet
Artist: Audrey Horne
Tittel: No Hay Banda
Selskap: DogJob / Tuba

Skumle menn fra ymse onde band ser Twin Peaks og slår seg sammen for noe litt annet. "No Hay Banda" tar noen runder før den sitter, men da fungerer den som en overbevisende hybrid mellom Faith No More og Alice In Chains. Sånn omtrent.


Get A Rope / Candystore / The Sweet Taste Of Revenge

Artist: Camaros
Tittel: Glad, Evil And Bad
Selskap: Big Dipper

På oppfølgeren til "Romantique" (2002) tar Camaros et tydelig step i retning mer tradisjonell bluesrock, samt inkorporerer orgel med heldig hånd. Først og fremst er dog Camaros fortsatt howlende, buldrende kraftrock som får ølspruten til å stå. Befriende umoderne.


Solid Comfort / Guitarman / Breathe

Artist: Seven
Tittel: Don't Change Lover In The Middle Of The Night
Selskap: MTG

Seven sliter album etter album for å oppnå større elskov fra de likegyldige masser. Et Briskeby uten balsam og et klart slektskap med Blondie minus disko. "Don't Change Lover In The Middle Of The Night" inkluderer ett par av de beste poplåtene utgitt i 2005.


Conquer My World / I Wanna Steal Your Heart / Please Tease


 forside | plateomtaler | bandindex | klassiske kutt | artikler | arkiv
galleri | cover art | forum | linker | kontor
©2003-07 ultrapop


 
søk i ultrapop