Adam And The Ants fremstod etter kort tid blant punkscenens minst aktede band. Musikalsk var de verken bedre eller verre enn mange av sine samtidige, men Ants arrogante fremtreden i diverse lærkostymer og ofte smakløse tekster medførte at musikkpressen hadde liten respekt for bandet. Bedre ble det ikke av Adam Ants innsats som skuespiller i punkfilmen "Jubilee" - regissert av Derek Jarman og utgitt i februar 1978 - , som ble slaktet av kritikerne. I forbindelse med "Jubilee" gjorde de sine første studioopptak, "Deutscher Girls" og "Plastic Surgery" fikk begge plass på filmens soundtrack. Førstnevnte låt fikk flere kritikere til å beskylde Adam And The Ants for lefling med nazismen, noe som gjorde dem enda mer upopulære i mange kretser. Gjennom regelmessige konserter i London bygget bandet på tross av alt dette opp en liten kjerne av svorne tilhengere.

En rekke musikere var innom bandet de første årene, og tidlig i 1978 kom Matthew Ashman til på gitar og Dave Barbe (eg. navn David Barbarossa) på trommer. Med disse to som nye medlemmer lanserte Adam And The Ants debutsingelen "Young Parisians" i oktober 1978, uten at den klarte å komme inn på singlelisten. "Young Parisians" ble - selvsagt - nylansert senere, i desember 1980 (midt i det verste Ants-hysteriet) plasserte den seg på en pen 9. plass. Debutsingelen ble utgitt av Decca, som skrev kontrakt med bandet sommeren 1978, og ga dem sparken igjen når det viste seg at "Young Parisians" ikke gjorde noe inntrykk på noen. Det gamle storselskapet Decca, som hadde hatt bl.a. Louis Armstrong, Little Richard og The Rolling Stones i stallen, var trolig Englands (kanskje endog klodens) dårligst styrte plateselskap gjennom 70-tallet. Ute av stand til å forstå eller utnytte nye trender kjørte en udugelig stab selskapet sakte men sikkert mot undergang. Deccas korte intermezzo med Adam And The Ants er ganske illustrerende for deres tafatte tilnærmingsmåte til punken - og trolig til alt annet nytt også.

Adam And The Ants jobbet imidlertid ufortrødent videre, og sikret kontrakt med det uavhengige selskapet Do-It våren 1979. Singelen "Zerox" fra juni `79 og debutalbumet "Dirk Wears White Sox" fra november `79 bestod av relativt mørk punkrock som gjorde det brukbart innenfor punkmiljøet. Noen bevegelse i retning av mainstreamsuksess innebar imidlertid ikke disse utgivelsene. Høsten 1979 traff Adam Ant tidligere manager for The Sex Pistols, Malcolm McLaren. McLaren tilbød seg å hjelpe bandet med å utvikle nytt image og ny musikk, noe Ant slo til på. Gjennom de neste månedene pønsket Ant og McLaren i fellesskap ut et fargerikt image og en rytmisk variant av powerpop som redskap for å bringe Adam And The Ants ut til det store publikum. I løpet av samme periode sluttet Andy Warren (han gikk til The Monochrome Set), ny bassist for en stakket stund ble Lee Gorman. McLaren ville selvsagt ikke vært McLaren dersom han ikke hadde hatt et pek på lur. I januar 1979 overtalte han The Ants til å forlate Adam og begynne på nytt som Bow Wow Wow med tenåringsjenta Annabella som vokalist.

Situasjonen Adam Ant befant seg i må ha vært temmelig ydmykende, rundlurt og frastjålet sitt eget band mens musikkpressen fniste av ham. Ant hadde likevel pågangsmot, og de korte månedene sammen med McLaren hadde tross alt gitt ham en klar oppfatning av hvilket band han ønsket å lage. Han tok kontakt med gitaristen Marco Pirroni (ex- Siouxsie And The Banshees og The Models), som var en gammel venn, og sammen tok de fatt på jobben med å sette sammen et nytt band. Merric (eg. navn Chris Hughes) ble ny trommeslager, og som trio slapp Adam And The Ants singelen "Cartrouble" vinteren 1980. Siden kom Kevin Mooney til som bassist, og Terry Lee Miall (eg. navn Terry Day) ble bandets andre trommeslager. Det å benytte to trommeslagere var et helt bevisst valg, og understreket fokuset på det rytmiske i musikken.

Det var McLaren som hadde gjort Ant oppmerksom på afrikanske stammerytmer, og det var nettopp disse rytmene han nå ønsket å bygge musikken rundt. Kombinert med et kostymetungt image som var en blanding av indianer og sjørøver vekket Adam And The Ants jungelrock stor oppmerksomhet, og CBS sikret seg kontrakt med bandet. Debutsingelen for CBS - "Kings Of The Wild Frontiers" - snek seg såvidt inn på Topp 50 sommeren 1980, men ved utgivelsen av "Dog Eat Dog" i september samme år ble Adam And The Ants tilgodesett med opptreden på Top Of The Pops. Gjennom tv fikk det visuelle uttrykket full uttelling, "Dog Eat Dog" gikk til 4. plass på singlelisten og markerer det kommersielle gjennombruddet for bandet. Albumet "Kings Of The Wild Frontier" ble lansert i november 1980, og vinteren 1981 eksploderte Storbritannia i Antfeber. Albumet var på førsteplass i totalt tolv uker denne vinteren, singelen "Ant Music" ble nummer to, og postermagasinene tapetserte sidene med bilder av Adam og bandet.

Kevin Mooney forlot bandet vinteren 1981 og ble erstattet av Gary Tibbs (som bl.a. hadde spilt med Roxy Music), Tibbs fikk dermed ta del i bandets mest suksessrike år. Hele 1981 ble en triumfferd for Adam And The Ants. "Stand And Deliver" og "Prince Charming" gikk begge til topps på singlelisten, og albumet "Prince Charming" gikk til 2. plass. Imagemessig justerte bandet kostymene underveis og opprettholdt på den måten interessen blant tenåringene. Singelen "Ant Rap" fra desember 1981 skulle bli den siste utgivelsen fra Adam And The Ants, Ant viste forståelse for popbransjens mekanismer da han våren 1982 innså at det nå kunne gå bare en vei for bandet: Nedover.

Adam And The Ants ble derfor oppløst mens populariteten forsatt var på topp, men med det grepet sikret trolig Adam Ant mulighetene for en fruktbar solokarriere. Marco Pirroni fulgte Adam Ant videre som musikalsk partner, mens Merric konsentrerte seg om miksebordet og etterhvert ble produsent. Bandet og musikken ble fort forvist til den nostalgiske minneboken, Adam And The Ants er mer et fornøyelig, fargerikt kapittel fra historien om britisk popmusikk enn klassisk, bevaringsverdig musikk. De var dessuten et fenomen nesten utelukkende begrenset til de britiske øyer, i USA, Europa og Skandinavia oppstod det aldri noen reell massebegeistring for Adam And The Ants. Det sterke visulle uttrykket gjorde likevel at de fremstod som ytterst fascinerende og spennende ene og alene gjennom bilder og postere i magasiner og ukeblader.

søk etter 'adam and the ants' i ultrapop: