Det oppfattes ofte slik at den som snoker i undergrunn på evig søk etter nye, spennende navn, holder høyere status enn menigmann. Innen en kontekst av musikk, kunnskap og interesse, vel og merke. Dess færre som har hørt om eller på, dess tidligere man er ute og triumferende kan heve nytt navn, dess mer indie er man. Og indie er som vites bør ekvivalent med status.

De av oss som hoppet av den vognen for flere år siden - etter å ha skrapt sammen en ikke helt ubetydelig mengde hipsterskiver som i ettertid har vist seg å ikke ha videre varig verdi - , må nøye oss med å bli ansett som litt trege og gammelmodige. Men, av og til, når nytt fra gamle skal spores opp; kan også vi få en følelse av å være litt sære, litt eksklusive og i besittelse av noe (nesten) ingen andre har. "Traffic" er en slik utgivelse, en slik som får deg til å føle du er helt alene om. Et råtips tilsier at rundt sytten personer i vårt land på ramme alvor vil gå inn for å anskaffe seg "Traffic". Sytten, altså. Om ikke dét er indie, vet ikke jeg.

Du vil lete forgjeves etter omtale i norske medier, og skulle du mot alle odds finne en ville den garantert være overbærende negativ. Hvilket i tilfellet "Traffic" ikke ville vært skammelig urettferdig, for malurten denne gang er at vi sytten ikke kan smile selvtilfreds eller fnyse av omgivelsenes ignoranse. Baksiden ved å sjekke hva eldre helter makter er - ikke ulikt hva den som bedriver tiden med å grave seg gjennom lag på lag av alskens nye / 'alternative' artister erfarer - at det slettes ikke alltid avslører noe av særlig relevans.

"Traffic", ABCs første på elleve år, er dessverre ingen overstadig opplevelse. Den som aldri tidligere har berørt ABC trenger derfor ikke lese flere ord, men anbefales heller å tusle over til "The Lexicon Of Love" (1982) og innlede forholdet der. "Traffic" er forbeholdt dem som har en idé om hva ABC skal være og et forhold til hva de har gjort. Uten den bakgrunn vil det vanskelig la seg gjøre å gi albumet en noenlunde vennlig behandling.

Ok, vi har i "Traffic" altså et album som føles totalt irrelevant, mer eller mindre fullstendig ute av sync med samtiden og preget av et jevnt over mediokert låtmateriale. Dog, til tross for alt dette, gir det en viss glede og tilfredsstillelse for de erfarne. Fordi ABC med "Traffic", det selv om den forholdsvis tungt rockende "Sixteen Seconds To Choose" indikerer noe annet innledningsvis, så veldig gjerne vil og forsøker å gjenskape storhetstiden. Lydbildet holder ikke samme budsjettklasse som tidligere, men her svøpes arrangementene i tilsvarende strykere, flygel, diskret blås, kor og rytmikk som er hva som er ABC. Elegant dandyisme, britisk upperclass, snev av klasse. De lykkes ikke fullt ut denne gang, men de er utvilsomt på sporet. Bare dét, liksom. Frys vokal holder dessuten fortsatt habil kvalitet, den siste spiss som gjør sitt til at det aldri hersker noen tvil om hvem det er vi hører.

Hadde bare låtene og produksjonen vært hakket opp eller to (mulig det er kun mitt eksemplar som lider, for lyden har litt for mye ull og noe for lite diskant), ville "Traffic" vært mer enn hederlig. Av tolv er det bare "Love Is Strong" som fullfører, den klaffer og gjenspeiler det klassiske ABC. "Love Is Strong" kunne gått rett inn på ABCs par første album og likefullt fremstått som en favoritt. Singelen "The Very First Time" har vokst og skiller seg ut i positiv retning, "Ride" er småsnerten og de avsluttende "Fugitives" og "Minus Love" er ganske behagelige tvers gjennom. Foruten disse er det mange og momentante tilløp, felles for disse er dog at det blir med tilløpene og at gjentatte runder ikke har sparket liv i låtene som helhet. Det blir pent, velment og bare halvveis velgjort.

"Traffic" er okkesom helt grei den, for oss sytten. 'Skuffende' er ingen eventualitet, ingen hadde forventet seg det helt store av ABC i 2008. Slik sett er det endog bedre enn forventet eller fryktet. I en relativ verden, for all del.

Tips en venn om denne saken