Som oppfølger til et eminent debutalbum led "Beauty Stab" en heller ugrei skjebne i sin samtid, surt kritisert som et skuffende skritt fra perfekt pop mot affektert rock. Nå skal den som hevder at "Beauty Stab" er 'rock' enten være særs tander som person eller ha utrolige mengder bomull mellom ørene, for ABCs andre album er med få unntak tuftet på pur pop. Flere gitarer, enkelte høylydte skrall og større variasjon viser dog klare intensjoner om å gjøre noe annet enn en blåkopi av "The Lexicon Of Love" (1982).

Albumets stusselige status som skudd for egen baug har endret seg lite i årene som har gått, heller ikke i disse gemakker har "Beauty Stab" blitt tilgodesett med særlig mange stjerner. Trangt skviset i venstre hjørne av vinylrekke én, har platen for det meste fått stått uberørt i noe nær en mannsalder. Der ville den trolig fortsatt stått i skygge, om det ikke hadde vært for nylig anskaffelse av albumet som cd tilsvarende prisen på en kopp kaffe og dagens avis. For det er der du finner "Beauty Stab" i dag, i den billigste billighyllen mellom skrap fra i går og flopp av i dag. Der, etter grundige runder med "Beauty Stab" i remastered format, hører albumet på ingen måte hjemme.

Vanskelig å høre og forstå hva som gjorde tilhengere av debutalbumet så betuttede tilbake i 1983 er det fortsatt ikke. Den konseptuelle, overdådige popsuiten som utgjør "The Lexicon Of Love" er her erstattet av individuelle spor som i varierende grad favner gitar, tyngre komp og snitt av instrumentale, symfoniske breaks. Fra forførende fløyel gikk ABC til lappeteppe sydd sammen av tildels grovere stoff, hvilket var en bevisst handling fra bandets side. Det er et vel så ambisiøst album som sin forgjenger, men i denne omgang som modig videreutvikling av ståsted frigjort fra ønsker og krav om å skape nok en popsymfoni.

De momenter ved "Beauty Stab" som unnslapp de mange med piggene ute er for det første en smellfet produksjon, for det andre ett sett kutt godt som karamell. Trevor Horn var tiltenkt rollen som produsent, da han ble opptatt på annet hold tok ABC selv styring med hjelp fra en fersk Gary Langan. Mer enn to eller tre teknikker ble trolig fanget opp under samarbeidet med Horn i 1982, for "Beauty Stab" har mye av den samme detaljerte fylde og spenst som var så sentralt for debutalbumet. Dette kombinert med mindre vekt på voks og større fokus på å fremstå som et organisk band, gir "Beauty Stab" en offensiv tyngde som fungerer overraskende godt. Vel blåst blir det dog først og sist fordi ABC fortsatt skriver låter på høyde med det meste fra forrige album, dog med litt for slakk bue og mindre treffsikker pil til å spidde direkte vinnere som "The Look Of Love" eller "Poison Arrow".

Som ABC som i det klassiske poporkester vi liker å tenke på dem som, er "That Was Then But This Is Now", "If I Ever Thought You'd Be Lonely", "S.O.S." og "Unzip" albumets beste kandidater til å vedlikeholde en slik oppfatning. "That Was Then But This Is Now" er definerende ABC, "If I Ever Thought You'd Be Lonely" kompleks og pen, "S.O.S." er ganske enkelt nydelig pop, "Unzip" stilig frekk og sitter som schmock, totalt fire popspor verdt utbredt anerkjennelse.

Tilnærmingen til rock treffer best i "The Power Of Persuasion" og "Bite The Hand", to umake vinkler mot rock som element i ABCs pop. "The Power Of Persuasion" er en mer enn habil poplåt rufset til med klingende gitarer og fremstilt som tøffing, uten at det lar mange av oss bli lurt til å tro at ABC er rock 'n roll. Med "Bite The Hand" alternerende mellom dramatiske stykere og metalliske riff er det dog lov å lure, tre minutter nærmere progmetall enn hva noen sammenlignbare band noensinne har vært. En tilsvarende progsymfonisk flørt kan spores i det instrumentale tittelkuttet, men der mer fundert mot jazz og funk enn rock. Andre monumentale, men mer diskret utførte, titler er de dempede stryker- og pianosekvensene "By Default By Design" og "United Kingdom", førstnevnte så vakker, så vakker og blant albumets aller fineste øyeblikk.

Kun ved to anledninger tryner "Beauty Stab" så snørra skvetter. Først med "Hey Citizen!", en klumpete skramlebøtte det er vanskelig å avgjøre hvorvidt er harry eller johan. Helst er den begge i ett, et ubrukelig forsøk på sloganrock som alene forklarer mye av den hets albumet ble gjenstand for. En noe mer moderat misère er "King Money", dens tilgjorte, stivt klønete funkattityde er alikevel så avgjort ingen pryd for øret eller ABC som band.

To snubletråder av tolv mulige - avsluttende "Vertigo" var ikke inkludert på den opprinnelige utgivelsen - er dog ingen dårlig fasit. "Beauty Stab" varierer, prøver og vil så veldig mye. Kanskje vil det litt for mange varianter, kanskje var det noe forhastet, men her er langt mer som lykkes enn hva som mislykkes. Hensikten om og viljen til å ekspandere musikalsk undergraver aldri ABCs varme melodiøsiet, derimot tilføres ny spenning og enkelte uventede vendinger. Velkommen hjem, til sist, "Beauty Stab" er årets store positive gjenhør.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.