Stil er et tidsrelativt begrep, i 1982 var stil langt på vei ensbetydende med sminke, designerklær, livsfjern eskapisme, og tårevåt romantikk. Sannsynligvis reagerte de færreste på en såvidt fjern albumtittel som "The Lexicon Of Love", enn si et album som hadde ambisjoner om å være en konseptuell hyllest til den store, eventyrlige kjærligheten. Av alle velproduserte og - la oss innrømme det - selvhøytidelige album fra new romantics epoken, står trolig "The Lexicon Of Love" frem som den største bløtkaken av dem alle. Godt hjulpet av maestroprodusent Trevor Horn og strykerarrangør Anne Dudley (senere Art Of Noise) skapte ABC et sødmefylt kremalbum bestående av lagvis popkunst og lagvis vellyd.

De bløte strykerne som innleder albumet spisser ørene fra første sekund, før en liten fanfare kickstarter en deilig slapbass og fører lytteren inn i "Show Me"`s uhyre innsmigrende poplandskap. Med Martin Fry`s varme og innstendige vokal - som er en moderat utgave av avdøde Billy MacKenzie`s stemme - i sentrum, får jeg alltid en umiddelbar trang til å iføre meg dress og slips, skli ned i en myk sofa, og nippe til en uanstendig søt drink. Gjennombruddssingelen "Poison Arrow" (nummer 6 i England) følger elegant og uanstrengt opp med Fry i heftig call-and-response vokal med seg selv og et fortsatt like overdådig lydbilde krydret med piano, saksofon og strykere. Disse to sporene, som resten av albumet, har et levende, detaljrikt og veldig dynamisk lydbilde. Det føles langt på vei tidløst og inneholder biter av både disco og soul såvel som rendyrket popmusikk. At et av medlemmene (Stephen Singleton) trakterer saksofon innebærer også at bandet ikke er helt avhengige av eksterne musikere og produsenter for å skape det sofistikerte lydbildet.

Dersom du opplever en overdose sukker etter å ha hørt de to innledende sporene, så er du med all sannsynlighet tapt for resten av albumet. "Show Me" og "Poison Arrow" er ved siden av "The Look Of Love (Part 1)" albumets mest umiddelbare melodier, og faller ikke de i smak er det lite håp om at resten av platen skal pirre. Tittelkuttet har platens kanskje beste refreng og den samme pumpende bassen som "Show Me", foruten å være bygget rundt det lekreste av alle de styrkerarrangementene som forefinnes på platen. Små støt fra blåsere forsterker dens medrivende rytme, og skal jeg velge en absolutt favoritt fra albumet så går nok stemmen til nettopp "The Look Of Love (Part 1)".

Resten av albumet trenger noen runder før det virkelig setter seg, men når man først har beveget seg gjennom sporene noen ganger så skrider den ene låten etter den andre frem i full prakt. "Many Happy Returns" er en fabelaktig poplåt med et nesten hviskende refreng og en Fry som i partier leverer praktfull vokal. Med "Tears Are Not Enough" gjøres et mer funky tilslag, og på "Date Stamp" får korist Tessa Webb spille en mer fremtredende rolle og skaper effektiv kontrast til Fry`s stemme. "Date Stamps"`s intro og outro påminner ellers sterkt om lydbildet til et band som på dette tidspunkt ennå ikke hadde platedebutert - Frankie Goes To Hollywood.

Etter den store, amorøse balladen i form av "All Of My Heart" kommer et av kuttene på "The Lexicon Of Love" som jeg stadig vender tilbake til. "4 Ever 2 Gether" er albumets mest rockete låt, med et kjøligere og mer synthpreget lydbilde enn resten av låtene. Det er en slags synthpop med skygger av gothpop tilsatt skarpe gitarer og med drypp av forvrengt vokal, hadde jeg vært Apoptygma Berzerk eller en tilsvarende EBM-combo hadde jeg gjort en coverversjon av "4 Ever 2 Gether" ved første og beste anledning. Sporet skiller seg såpass mye fra resten av albumet at det klokelig er lagt til sist, for etter det gjenstår kun en kort, instrumental versjon av "The Look Of Love" før albumet lukkes - og lokker deg til å starte forfra igjen.

"The Lexicon Of Love" er et essensielt album fra sin epoke, men mer enn det så er det et klassisk popalbum løsrevet fra tid og lunefulle moter. Det kan godt være at enkelte vil føle det er et vel mektig lydbilde å forholde seg til, men dersom du har et sterkt forhold til popmusikk tror jeg ikke det vil ta så lang tid før du avdekker kvalitetene. ABC klarte aldri å følge opp det kreative løftet som ble gjort med dette albumet, men det gjør egentlig ingenting. For noen band er et album mer enn nok, og ABC er gjennom de glitrende popkomposisjonene og de nær geniale arrangementene som utgjør "The Lexicon Of Love" sikret evig liv.

NB! "Theme From "Mantrap"", som er inkludert på cdutgaven, var ikke med på den originale albumutgivelsen, den var opprinnelig b-side på singleutgaven av "Poison Arrow".

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.