Hva ville norske popspalter anno 1985/86 vært uten a-ha og "Hunting High And Low"? Temmelig mange blad tynnere. Drøye åtte millioner solgte eksemplarer av albumet, tretten førsteplasser på singlelister nær og fjern, Spellemann- og MTV-priser og forside på utallige magasiner og aviser, var gevinsten a-ha høstet for deres debutalbum. Den største gevinsten på sikt var alikevel anerkjennelsen av a-ha som en talentfull trio og "Hunting High And Low" som et over snittet godt popalbum. Etter datidens norske standard er "Hunting High And Low" popmusikk av tidligere uhørt kvalitet, hvilket bidro til at nær sagt alle unnet a-ha den suksessen som ble dem til del.

Hørt tyve år senere er det mest påfallende ved "Hunting High And Low" i hvor stor grad synth preger albumet. Konsentrert synthpop har aldri blitt laget eller solgt i store mengder her hjemme, heller ikke i den perioden da formatet var som mest fremgangsrikt. Enkelte pust i form av singler - Clockwork Orange, Svart Klovn - samt deler av Beraneks produksjon, er mer å regne som isolerte enkelttilfeller enn som uttrykk for en norsk synthscene. a-has debutalbum er derfor et av ytterst få, kanskje det eneste, norske album fra 80-tallet som virkelig kan sies å representere den rene, kommersielle, synthpop'en.

Så ble da heller ikke "Hunting High And Low" laget her hjemme eller med norsk produsent, og så er da heller ikke a-ha fornøyd med produksjon og lydbilde. Det er ganske betegnende for mange nordmenns aversjon mot synthpop, selv bandet som skapte tiårets mest gjennomførte og vellykkede norske synthpopalbum ønsket egentlig ikke å gjøre synthpop. Som synthpop med vekt på pop er imidlertid "Hunting High And Low" helt i vater hva angår stil og produksjon, det er lite å pirke på eller forarge seg over med mindre motforestillingen er sjangeren i seg selv.

Gode låter vil alltid bryte ned eventuell skepsis til sound, og det er selvsagt låtmaterialets udiskutable kvaliteter som gir "Hunting High And Low" dets posisjon blant de mange som nå og da vender tilbake for noen runder. Blant de fire internasjonale singlene som ble hentet fra albumet, er "Take On Me", "The Sun Always Shines On T.V." og "Hunting High And Low" for lengst sikret evig liv på den europeiske pophimmelen. Tre spor som tilfeldigvis også viser tre modeller av a-ha, en som spretten synthpop, en som røffere pop med markante gitarer, og en som stor, høytflygende ballade. "Train Of Thought" vakte mindre oppstuss som single, rimelig nok da den er klart svakere enn de øvrige og heller ikke klarer å utnytte sitt snedige synthriff fullt ut.

I Norge ble "Love Is Reason" utgitt som en femte single, og denne ville trolig vært et bedre singlevalg for det europeiske markedet enn "Train Of Thought". Enkel - på grensen til banal - synthpop med mer enn ett hint til europop. Bedre enn "Love Is Reason" og på linje med de tre klassiske singlene er imidlertid "Dream Myself Alive" og "Living A Boy's Adventure Tale". "Dream Myself Alive" tikker og bobler i sommerlige baner rundt sin korte refrenglinje, effektiv, upretensiøs pop med et udefinerbart sting. Vakkert vemodige "Living A Boy's Adventure Tale" er en favoritt for mange, og Coldplays Chris Martin - som tilhører a-has mer celebre fans - holder ikke overraskende denne som sitt førstevalg blant a-has låter. "Living A Boy's Adventure Tale" er dempet grandios, en latent pompøsitet holdt tilbake og svalt antydet gjennom oboe og Harkets falsett.

"The Blue Sky" (pastellblå og naiv, men sjarmerende), "And You Tell Me" (en søt snutt) og "Here I Stand And Face The Rain" (fin melankolipop) fyller opp albumet og etterlater en total uten direkte feilskjær. Enkelte spor kan nok kritiseres for å ha et noe spinkelt fundament, men selv disse - "The Blue Sky" og "Love Is Reason" eksempelvis - har tiltalende hooks og triks som evner å glatte over at grunnkomposisjonen egentlig er ganske mager. Gehør for slike detaljer er gjerne hva som skiller en god og en middelmådig popkokk, a-ha viste allerede med "Hunting High And Low" at de har en slik forståelse.

"Hunting High And Low" holder fortsatt stand som ett av a-has beste album, overgått av "Scoundrel Days" (1986) men foruten dette ikke mindreverdig i forhold til noen av a-has senere utgivelser. Hva mer er, det er kun en liten håndfull norske popalbum som kan sies å være bedre enn "Hunting High And Low". Så får heller Waaktaar, Furuholmen og Harket sutre sine forbehold, for vi liker albumet slik det er.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.