Med "Foot Of The Mountain" gjør a-ha en dels overraskende vri, en aldri så liten u-sving i forhold til hva de frontet ved forrige møte. "Analogue" (2005) hentet inn små pust fra 60- og 70-tallet samt vink til samtidens indiepop, noe som tilførte a-ha et anstrøk av ubarbert livsvisdom. Ikke at de vibbene var plagsomt dominerende eller på tvers av a-has fundamentale sound, men tross alt tydelige nok til at man ante konturene av ny kurs som ville videreutvikles - og forbedres - gjennom de neste platene.

Nå som neste plate er her, kan det slås fast at den anelsen ikke medførte riktighet. "Foot Of The Mountain" markedsføres som a-has retur til røtter, hvilket i deres tilfelle innebærer synthpop og ekko fra 80-tallet. Om a-ha snur kappene etter vær og vind, om de ikke er i stand til å holde en langsiktig musikalsk utviklingsprosess ved like, om de fortsatt ikke helt vet hvilket band de ønsker å være; se de spørsmålene får stå åpne.

Oss er det på ingen måte mot at a-ha igjen vektlegger synth i noe større grad, og i den forbindelse ligger det et moment av spenning i hvor mye til synthpop "Foot Of The Mountain" egentlig er. For drevne synthetikere vil "Foot Of The Mountain" neppe oppleves som særlig rendyrket synthpop, og ei heller mange andre vil oppfatte albumets helhet som støpt i synth. Først og sist er "Foot Of The Mountain" formet rundt den sympatiske, veldreide voksenpop a-ha har bedrevet de siste ti år, forskjellen er grovt hørt kun den at de siden forrige møte har skiftet innpakningen fra diskret rufs og akustisk sonans til keyboards og klinisk elektronikk.

"Foot Of The Mountain" er svøpt i rynkefri produksjon og lyd, i positiv forstand å tolke som tidsriktig korrekt; i negativ forstand et hint om at det jevnt over blir litt for pent og temmelig fritt for den friksjon som kan skape spenning. Tittelkuttet, og med det singelen som har i oppgave å promotere albumet, understreker den forsiktige tilnærming a-ha gjør. Tittelkuttet er et konservativt kompromiss som kunne tilhørt samtlige av a-has tre foregående album, et sommer- og radiovennlig kompromiss, og samtidig en indikator på at a-ha heller ikke denne gang tar sjansen på å gå løpet helt ut. "Foot Of The Mountain" som album kunne blitt langt bedre om de tre bare hadde våget å skru skarpere, hardere og tøffere.

Selv der synth'en riffer som frekkest, "The Bandstand" (platens suveréne vinner i kraft av stil og melodi - her berøres faktisk synthpop i virkelig forstand), "Riding The Crest" (det kutt som slekter mest på a-has tidlige år) og "Sunny Mystery" (storslagen arenasynth og albumets flotteste arrangement), savnes en siste spiss, det definitive støt. "Foot Of The Mountain" som helhet kompenserer dog mye grunnet et jevnt over godt låtmateriale. "What There Is", "Shadowside", "Mother Nature Goes To Heaven" og "Start The Simulator" hviler alle på en smakfull og tidvis musikalsk interessant skala.

I sum, hørt låt etter låt, tilhører "Foot Of The Mountain" a-has beste utgivelser rent kompositorisk; men paradoksalt nok vil det aldri bli å høre blant deres essensielle. Så lenge det voksne a-ha ikke drister seg til å utfordre det trygge radioformat i større grad enn hva "Foot Of The Mountain" eksemplifiserer, vil de aldri klare å skape tilsvarende poplykke som det unge, uferdige og naive a-ha gjorde. Da hjelper det ingenting at Waaktaar-Savoy / Furuholmen strengt tatt skriver 'bedre' låter i dag enn i 1985.

Synd, for "Foot Of The Mountain" bærer potensialet til et riktig kremalbum. Før noen bestemte seg for å ta det ned, trå midt i veien, ikke overdrive. Med andre ord mye av den eksakt samme frustrasjon flertallet av a-has plater etterlater. Nok en gang får vi altså et på mange måter solid album fra a-ha, og nok en gang blir vi sittende tilbake med en følelse av at det både skulle og kunne vært enda bedre.

Tips en venn om denne saken