At a-ha som band ønsker å være noe annet enn hva de er, er ingen hemmelighet og dessuten gjentatt til det kjedsommelige. Etter lang ferd mot dette 'noe annet', kommer forløsningen i form av "Analogue". Etter tyve år som plateartister gjør a-ha for første gang et album som virker å være etthundre prosent ærlig mot trioens egne ønsker.

'En ny start' har vært omkvedet i forbindelse med "Analogue", uten at det bør skremme noen til å tro at a-ha gjør noe radikalt forskjellig fra det de alltid har gjort. Nytt plateselskap, re-designet logo, albumets tittel og et omslag som signaliserer moden retro (at den gamle Polydor-etiketten er klistret på har neppe andre årsaker enn å understreke designet), forteller imidlertid at a-ha har funnet nytt ståsted. En overfladisk beskrivelse av dette ståstedet vil være noe sånt som 'Savoy møter Coldplay med a-ha i bunn', hvilket betyr at "Analogue" streber mot klassisk poprock i velfunderte arrangementer.

Det budbærer verken spennende eller utfordrende musikk, enn si noe som er i nærheten av å peke fremover eller gå på tvers av samtidige trender. Innenfor sin sjanger gjør imidlertid "Analogue" en god figur, og det først og fremst takket være fine arrangementer som her og der inkluderer riktig lekre detaljer. Vage ekko av Mercury Rev og Motorpsycho (anno ca. "Phanerotyhme") - joda, bare hør på "Over The Treetops" og "Halfway Through The Tour" - tilsetter dessuten en spiss 60s- / indie-vibrasjon som a-ha aldri tidligere har berørt. Graham Nash som gjestevokalist på to spor bidrar ytterligere til den retrostemningen som går gjennom store deler av albumet.

Der det butter noe for "Analogue" er på selve låtmaterialet. Et klart flertall av sympatiske spor til tross, altfor sjelden evner albumets tretten kutt å virkelig henrykke. Den innledende kvartetten er utvilsomt platens sterkeste hjørne, og inkluderer samtidig de to eneste titlene - "Celice" og "Analogue" - som man med hånden på hjertet kan påstå er kvalifiserte popsingler. Hadde "Analogue" som helhet favnet komposisjoner av samme styrke som de fire første, ville albumet vært en mektig triumf for a-ha og ikke minst Furuholmen (som denne gang er den som leverer de beste låtene). De nevnte "Over The Treetops" og "Halfway Through The Tour" har begge klare kvaliteter, likeså "Keeper Of The Flame" og "Make It Soon" - men ingen av disse har tilstrekkelig tyngde til virkelig å stå test over tid.

"Analogue" som helhet blir dessverre noe søvndyssende i lengden, en tilstand som skapes av litt for mange bare delvis vellykkede låter i sobert tempo. Variasjonen blir for liten, fraværet av forløsende refreng og ren popenergi under siste halvpart av albumet gjør det vanskelig å kvele et diskret gjesp når "The Summers Of Our Youth" til sist toner ut. Visst; det er pent, det er dyktig, Harket synger fortsatt bedre enn de aller fleste - men ved denne anledning har ikke a-ha nok gode låter til helt å fullføre de ambisjoner som utvilsomt ligger til grunn for "Analogue".

a-ha skal til tross for mine forbehold ha ros for "Analogue", en utgivelse som alt sett under ett samler enkelte virkelig gode kutt og ikke minst en rekke argumenter for at a-ha fortsatt har et mål og en mening som band. "Analogue" besitter egenskaper som ganske sikkert vil være noe overraskende for den som fortsatt mener at a-ha er en uvesentlig antikvitet fra 80-tallets popscene, og bare det i seg selv er ingen dårlig bragd. Noen år til, og a-ha kommer til å sette sammen det albumet som vi mer enn aner de har kapasitet til å lage.