|
a-ha ble dannet etter at det småprogressive Bridges gikk i oppløsning på begynnelsen av 80-tallet.
Paal Waaktaar og Magne Furuholmen hadde vært medlemmer i Bridges, men staket med a-ha ut en helt ny musikalsk kurs.
Sammen med vokalisten Morten Harket reiste de til London for å prøve lykken. Dette var 1983, og forholdene for pop og rock i
Norge var overhodet ikke sammenlignbare med dagens situasjon. a-ha så det ikke som noe alternativ å bli i Norge dersom de skulle klare å oppnå sine
musikalske mål, og to år med hardt arbeid og trange økonomiske kår skulle komme til å kaste av seg mer enn hva noen
hadde drømt om.
WEA skrev kontrakt med bandet høsten 1983 og hadde fra første stund en urokkelig tro på at de skulle klare å selge a-ha til
verden. Singelen "Take On Me" floppet først internasjonalt, og smilene satt ganske løst hos norske journalister da
plateselskapet bestemte seg for å gi den en ny sjanse. Sommeren 1985 ble "Take On Me" atter lansert - denne gang med selskap av en
imponerende video som fremviste animasjonsteknikk av ypperste klasse - og i løpet av høsten tok den England og Europa
med storm. Triumfen var total da den klatret opp til førsteplass på det enorme og vanskelige amerikanske markedet.
Hjemme i Norge svulmet stoltheten blant publikum såvel som kritikere. Dette var samme år som Bobbysocks vant
Melodi Grand Prix (den gangen betød det så mye mer enn i dag) med "La Det Swinge", og med a-ha`s ubegripelige
suksess så ble norsk popmusikk eksponert hjemme i Norge på en helt annen måte enn tidligere. a-ha ble - og er fortsatt -
det største norske navnet på den internasjonale pophimmelen.
Det mest imponerende med a-ha i disse tidlige årene var kvaliteten på de to første studioalbumene. Både
"Hunting High And Low" (1985)
og "Scoundrel Days" (1986) viste et band som besatt soleklare talenter og som aktet å være noe langt mer enn bare one-hit
wonders og pene postergutter. Nå forsvant riktignok suksessen i USA like fort som den kom, men i resten av verden etablerte
a-ha seg i løpet av de neste årene som en sikker leverandør av hitsingler. Begge de første albumene ble tildelt
Spellemannprisen for beste Pop Album, i tillegg til at bandet fikk Hederprisen i 1986.
Ved inngangen til 90-tallet begynte imidlertid slitasjen å gjøre seg gjeldende innad i bandet. Især Waaktaar følte at
han ikke fikk utløp for den musikken han ønsket å lage innenfor rammene av a-ha; og som et slags kompromiss endte bandet
opp med å lage "voksnere" album med "East Of The Sun, West Of The Moon" (1990) og "Memorial Beach" (1993). Sistnevnte album
var nær ved å grunnstøte bandet for godt, men i stedet for offisielt å oppløse a-ha valgte de tre medlemmene å ta en
pause hver for seg på ubestemt tid. Furuholmen tilbragte de neste årene med å male samt komponere filmmusikk,
Harket konsentrerte seg om sin solokarriere (som i motsetning til a-ha egentlig bare har et marked hjemme i Norge),
mens Waaktaar flyttet med sin kone Lauren Savoy til New York og startet bandet Savoy. Med Savoy -
som albumdebuterte i 1996 med "Mary Is Coming" - fikk (og får) Waaktaar utløp for behovet for å lage mer gitarbasert
musikk utenfor a-ha`s musikalske rammer. Foreløpig har Savoy rukket å utgi fem album.
Etter mange år med bandet liggende i dvale, vendte lysten etterhvert tilbake for alle tre. "Minor Earth Major Sky" (2000)
var et kunstnerisk og kommersielt vellykket comeback - de er nok ikke like store som de en gang var, men trofaste fanskarer
holder fortsatt stand over store deler av verden. I mai 2004 avsluttet a-ha et tyve år langt samarbeid med Warner Bros. og
skrev ny kontrakt med Universal Records.
|
