Heldigvis da, så var i det minste 2004 et godt år for band og artister med røtter i 80-tallet. Foruten de albumene som faktisk karret seg til en plass på årslisten, så leverte The Stranglers ("Norfolk Coast"), Mission Of Burma ("ONoffON"), The Cure ("The Cure"), The Blue Nile ("High") og R.E.M. ("Around The Sun") alle fine album. Solide bokser og samlealbum kom fra blant andre Depeche Mode, The Cure, Siouxsie And The Banshees, Simple Minds og Bon Jovi, og Adam And The Ants, Japan, The Aller Værste! og Backstreet Girls var noen av mange som fikk utgitt gamle klassikere i restaurerte utgaver. 2004 var også året da Live Aid endelig ble sluppet på dvd, og a-ha fikk gleden av å være gjenstand for det som trolig er den beste norske bandbiografien noensinne med "The Swing Of Things".

Årets største musikalske nedtur sørget U2 for med "How To Dismantle An Atomic Bomb", for øvrig sa vi i 2004 farvel til blant andre John McGeoch, Helge Gaarder, Rick James, Laura Branigan, John Peel, Ray Charles og Johnny Ramone.

Mine ti favorittalbum fra året som gikk er listet rett her nede, som vanlig uten noe forsøk på innbyrdes rangering. Neppe en radikal liste som vil vekke sitring blant den garde som mener å ha oversikt over hva som virkelig beveger seg i tiden - men om ikke annet er det tale om ti gode album.

Kaptein Cave serverte like godt sine trofaste disipler dobbel dose med "Abattoir Blues / The Lyre Of Orpheus", og styrte med det The Bad Seeds mot nok en triumf. Fortsetter han slik noen år til, vil Cave bli en hedersmann som uten blygsel for noen kan ta sete i selskap med Cash og Cohen. At mannen også leverte årets kan hende største konsertopplevelse en septemberkveld i Oslo Konserthus, bidrar ytterligere til at høsten tilhørte Cave. Som så mange ganger før.

Get Ready For Love / There She Goes, My Beautiful World / Babe, You Turn Me On

Til forskjell fra hva noen kanskje kunne være fristet til å tro, ville jeg aldri satt så mye som et pund på at Duran Durans comeback skulle bringe dem inn blant årets ti beste album. Men se så her, de aldrende posører presterer intet mindre enn å gjøre deres mest underholdende album på drøye tyve år. "Astronaut" er utvilsomt årets største positive overraskelse i divisjonen for gamle helter.

Want You More / What Happens Tomorrow / Astronaut

NMEs hypeministerium jobber kontinuerlig, 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For det meste makter de ikke å spa frem annet enn kumøkk, men blant de mange navn som kjøres gjennom maskineriet er det selvsagt ikke til å unngå at de snubler over gull. Årets lykketreff var skotske Franz Ferdinand, som gjennom debutalbumet gledet gledelig mange med instant new wave, powerpop og gode låter i fleng.

Auf Achse / Darts Of Pleasure / 40'

Mange ypper, mange dytter, noen spytter - men Gluecifer er fortsatt å regne som konger på den hjemlige rock 'n' roll haugen. Som veteraner i klassen har de lært seg å moderere og variere mengden krutt, dog aldri på bekostning av tyngde eller fraspark. "Automatic Thrill" er årets beste rekvisitt til fire kasser pils og en slice pizza.

Here Come The Pigs / Dingdong Thing / Shaking So Bad

New Yorks Interpol tilhører dette århundrets mest gledelige nye bekjentskaper. Ikke fordi kvartetten er bærere av noe nytt, tvert imot er deres retrofikserte postpunk nesten latterlig gammelmodig, men fordi de gjør et for lengst etablert sound om igjen med oppsiktsvekkende sting og stil. "Antics" er nok hakket svakere enn debutalbumet "Turn On The Bright Lights", dog finnes her lys, skygge, nerve, energi og styggvakre melodier i et mangfold som er mer enn tilfredsstillende.

Evil / Narc / Slow Hands

Sannelig min rett så møllspiste hobbithatt, så gikk ikke de gamle progmeistere hen og laget ett av årets fineste album med "Marbles". Marillion har sakte men sikkert gjennom mange år formet et eget lite rom i det store musikalske mangfoldet som er dagens musikkscene, et rom der smakfull, detaljistisk© poprock møter biter av progressiv velde.

You're Gone / Angelina / The Invisible Man

Morrissey var for alvor tilbake i rampelyset i 2004, og trivdes åpenbart storveis med det. På bakgrunn av "You Are The Quarry"s kvaliteter var oppmerksomheten vel fortjent. Her er selvsagt intet nytt, intet uforutsett, men det føles helt korrekt så lenge Morrissey tilhører de artister hvis uttrykk er så sementert og presist at det kun er crashing bores som gidder å mase om manglende progresjon.

I Have Forgiven Jesus / I Like You / How Could Anybody Possibly Know How I Feel?

Fransk pop og rock var lenge en heller håpløs affære, inntil det begynte å skje ting en gang på 90-tallet. Phoenix skaper florlett popmusikk med små drypp av døsig, amerikansk vestkyst - like egnet for søndag formiddag i sofaen som for smul svai på mer sobre klubbkvelder. "Alphabetical" innehar mye av den samme diskrete sensualiteten som Air i deres beste øyeblikk er mestere på, dog uten at Phoenix og Air er særskilt sammenlignbare navn utover det.

Everything Is Everything / Run Run Run / Holdin' On Together

Det er neppe mulig å håndtere Rammstein uten å opprettholde en viss ironisk distanse. Makter man det og klarer å se gjennom fingrene med bandets åpenbart tåpelige sider, vil man oppleve et band som på sitt beste er riktig unikt og rett vanedannende. Til tross for at "Reise, Reise" er langt blankere i lakken enn bandets foregående utgivelser og inneholder tre, fire heller labre spor avslutningsvis, er det ingen tvil om at bandet fortsatt har kapasitet til å vekke et latent marsjinstinkt.

Reise, Reise / Dalai Lama / Los

Tre snodige new york'ere skrur gitarer, loops og elektronikk i retning Beck, postrock, lavmælt skurr og vage skygger av Peter Gabriels tidligste soloalbum. "Desperate Youth, Blood Thirsty Babes" befinner seg fjernt fra enhver hitliste, men her svømmer likevel glassklare melodier, stemninger og hooks under den sakteflytende overflaten.

Staring At The Sun / Dreams / Don't Love You

Årets ep er norsk og har for øvrig ingen konkurranse så lenge dette var den eneste utgivelsen i ep-format som ble handlet inn i løpet av året. Fortreffelig nok viste "Colour Contrast Context" seg å være en direkte ypperlig ep, fire delvis langstrakte spor som drømmer og duver et sted i korridorene mellom Spiritualized og Slowdive. En fin påminnelse om at introvert skotitting har mye godt for seg.