Artist: Bigelf Tittel: Hex Selskap: Warner Music Etterhvert som jeg har fått min dose av massiv, seig stonerrock, er det hyggelig med ett band som makter å forene Black Sabbath med andre elementer enn bare spacerock og soppturer. Bigelf lager 70-talls retrorock dyppet i keyboards og mellotroner, og viser influenser av alt fra nevnte Black Sabbath til Pink Floyd, The Beatles, Alice Cooper, Deep Purple og King Crimson. Gode låter, kule arrangementer, og stor musikalsk spennvidde gjør "Hex" til et album med lang levetid.

Artist: Ricochets Tittel: The Ghost Of Our Love Selskap: White Jazz Siden dette er det eneste norske albumet som finner sin plass blant mine 10, så blir den uunngåelige konklusjonen at "The Ghost Of Our Love" var det beste norske albumet jeg hørte i år. Voksnere og roligere enn debuten "Slo-Mo Sucide" fra 2000, men fortsatt med en fot godt plassert i garasjen. Et gjennomført og helhetlig album med knapt ett eneste svakt spor. Tidløs rock.

Artist: Kraftwerk Tittel: Tour De France Soundtracks Selskap: Capitol Omtrent så bra som det realistisk sett var lov til å håpe på etter mange år uten støpselet i kontakten. "Tour De France Soundtracks" er ujevnt og på sitt svakeste direkte langtekkelig, men på sitt beste berører det gamle, magiske kvaliteter. Det er mulig det er nostalgien og gleden over å ha dem tilbake som får meg til å inkludere dem her... men det får så være. Les full omtale >>

Artist: Pretty Girls Make Graves Tittel: The New Romance Selskap: Matador Et sted midt mellom indie, punk og emo befinner dette bandet seg - "popcore" foretrekker jeg å kalle det. Hektisk, melodiøs og småskakk rock som stadig vokser i kvalitet, og som i sine ypperste øyeblikk utgjør tilnærmet perfekt pop.

Artist: Black Rebel Motorcycle Club Tittel: Take Them On, On Your Own Selskap: Virgin I motsetning til hva noen hevder så er ikke dette noe dårligere enn debutalbumet fra 2001, selv om "Take Them On, On Your Own" nok mangler den store hit`en. Derimot er det et uhyre jevnt album som finsliper det kompakte, soniske soundet etter arven fra Spacemen 3 og The Stooges. Trolig det albumet jeg alt i alt har spilt flest ganger i løpet av 2003.

Artist: The Dandy Warholes Tittel: Welcome To The Monkey House Selskap: Capitol Et album som det hersker svært delte meninger om, og det faktum at Nick Rhodes (Duran Duran) står for produksjonen fikk enkelte til å innta en fiendtlig holdning allerede før de hadde hørt platen. "Synthpop!", (les: som i betydning av grov fornærmelse) freste enkelte, og stemplet hele albumet som et feilskjær. Hvilket selvsagt er det reneste tøv - "Welcome To The Monkey House" er ikke synthpop, kun pur pop. Fiffig produksjon, gode låter og en dæsj glamour - og du skal være rimelig grinete og tverr for ikke å sette pris på sukkerbiter som "Plan A", "The Dandy Warholes Loves Almost Everyone" og "You Were The Last High".

Artist: Katatonia Tittel: Viva Emptiness Selskap: Peaceville Melankolsk, dyster goth- /gloom-metal fra et svensk band som stadig utvikler seg i en mer tilgjengelig retning. Fortsatt tungt nok til å tilfredsstille deler av den lysskye metalundergrunnen, men samtidig fengende og melodiøst nok til at det innehar solid crossover appell. Sint, men vakkert.

Artist: Calexico Tittel: Feast Of Wire Selskap: City Slang Et sted ute i Arizona`s ørkenlandskap koker Calexico i hop sitt helt særegne brygg bestående av like deler americana og mexicana. Eller noe sånt. Mye er instrumentalt, mye ville vært et utmerket soundtrack til en David Lynch film, mye vil få din onkel fra Mysen til å ta en svingom, og det aller meste er fascinerende bra.

Artist: Type-O-Negative Tittel: Life Is Killing Me Selskap: Roadrunner Peter Steele & co. overrasker ingen, men leverer varene og vel så det. Hvilket vil si fengende og fet N.Y. gothmetal med forferdelige tekster og et tidvis latterlig image. ToN besitter dog et fandenivoldsk glimt i øyet som redder dem fra å fremstå som de verste idiotene. Musikalsk er "Life Is Killing Me" deres beste album siden mesterverket "October Rust".

Artist: Radiohead Tittel: Hail To The Thief Selskap: Parlophone Det er vanskelig å komme forbi dette albumet når årsoppsummeringen skal gjøres, ikke minst fordi Radiohead tiltrekker seg mye interesse uansett hva de foretar seg. "Hail To The Thief" viser et band som fortsatt insisterer på å være delvis utilgjengelige, men som samtidig har funnet frem gitarene i større grad igjen. Ikke et perfekt album, men Radiohead beviser nok en gang at de for tiden er verdens kanskje mest relevante rockband. Kommentarer? Send inn dine synspunkter!